Det var da veldig tidlig i år?

At april føles som mai, er i ferd med å bli normalt. De som er yngre, vil snart ikke huske annet enn snøfri påske på høyfjellet, isbreer som bokstavelig talt er forsvinnende små og skogbrannfare i stedet for vårflom.

Vi som bor i Norge, har i dag mulighet til å verne oss mot elementene – så lenge ekstremværet ikke blir for tøft. Når det allerede i april er skogbrannfare og tørke, skrur vi på vannsprederen så plenen holder seg grønn.

For de levende vesener som ellers omgir oss, er situasjonen mer prekær. Hekke- og blomstringstiden fremskyndes og sårbarhet forsterkes. At insekter og småkryp forsvinner, utarmer matfatet for fugl og smådyr. I vår tid – som kan kalles den antropocene fordi menneskelig aktivitet siden 1950-tallet har preget miljøet i en slik grad at tydelige geologiske spor avsettes på jorden – varslet FNs naturpanel i 2019 om at en million arter står i fare for utryddelse. Utviklingen snur ikke, den akselererer.

Hvorfor skal vi bry oss? Den skjøre balansen som tross alt utgjør livsgrunnlaget vårt, er i det daglige godt kamuflert av selve samfunnsstrukturen. Mat får vi på butikken. Bilen vi kjører og boligen vi bor i, har for de aller fleste både varme og kjøling tilgjengelig ved behov. Om vi samtidig lever i en nyhetsboble der algoritmen ikke prioriterer temaet klimaendring og naturtap, er det mulig vi ikke får med oss alvoret. Vi lytter kanskje anerkjennende når meningsbærere forteller oss at de som utgjør en trussel, det er de som ønsker en fornuft- og vitenskapsbasert tilnærming til farene vi utsetter oss selv for.

For oss andre, er økosorg blitt en nærmest varig følelse. Økosorg beskriver fortvilelsen over det som går tapt, mens vi ødelegger menneskehetens evne til overlevelse.

På grunnlovsdagen i år er vi bevisst på at storpolitikk igjen har direkte innvirkning på livet vårt. Ikke som abstrakt konsept, men ved å forstå at fred og frihet i Norge ikke er noe vi automatisk kan ta for gitt. For dem av oss som er så heldige at egen levetid har bestått av fred, er det enkelt å tenke at hensyn til natur og andre levende vesener må vike mer enn før satt opp mot sikkerhet og beredskap. Dette er en falsk dikotomi. I en tid der vi kringsettes av fiender i større grad enn før, må vi i aller høyeste grad hegne om rent vann og levende jord. Ikke bare fordi klimaendringene gjør det viktigere enn tidligere at vi har plass, rom og buffersoner der arter kan forflytte seg når livsvilkårene vanskeliggjøres, men fordi vi må innse at også vi er en art som må overleve basert på hva vi kan høste, sanke og så. Om vi umuliggjør for oss selv å overleve på jorden, er vi ille ute – uansett hvor rike vi er blitt på veien.

Motvekt mot økosorg, er handling. Det er først og fremst myndigheter, næringslivsaktører og ressurssterke enkeltpersoner som bør være seg sitt ansvar bevisst, men vi er som enkeltpersoner ikke uten virkemidler. Norge er et karrig land langt mot nord, vakkert og verdifullt. La oss hegne om det som er igjen av fugl og fisk, elv og hav, fjell og fjord.

Vi må ta vare på – ikke bare skjønnheten og varmen – men også skogholtet, bekkeleiet, skråningen. Pinnsvinet, spurven, hakkespetten og sommerfuglen trenger din hjelp og din støtte mot utbygging, nedhogging og rasering. Gjør det du kan: engasjer deg, skriv under, si ifra til en politiker eller beslutningstaker, protester når du må. Gå en tur, trø varlig og tråkk ikke på den svarte skogssneglen som krysser stien foran deg. Den har også rett til liv.

Hør på fuglesangen. La gresset gro. Om du er så heldig å ha hage eller veranda, sitt på den, lytt og kjenn etter. Kommende generasjoner vil ikke takke deg for natur du raserte. De vil være glade for at du lot det lille som er igjen, være i fred. At nettopp du gjorde alt du kunne for et fredfullt, levende og livskraftig Norge.