«Det usynlige stoffet», som Asle Toje skriver om, virker å ha reell betydning

Asle Toje har skapt debatt med innlegget «Vil Norge overleve det som kommer?», som ble publisert i Aftenposten rett før jul. Foto: Dan P. Neegaard

Både personer med og uten minoritetsbakgrunn er ofte opptatt av kulturelle likheter og forskjeller.

Asle Tojes innlegg «Vil Norge overleve det som kommer?» har skapt debatt. Toje er bekymret for at den norske «enhetskulturen» er i ferd med å forsvinne, og at vi dermed heller ikke vil ha noe som «holder oss sammen innenfra».

Mens han hevder at den relativt store andelen av befolkningen med innvandrerbakgrunn er noe som utfordrer det kulturelle fellesskapet, argumenterer Marta Bivand Erdal for at «en norskhet som kan bygge fellesskap», kan være inkluderende. Ved å trekke på funn fra egen forskning, viser hun til at norsk språk og en selvforståelse som norsk er avgjørende. Fellesskap og tilhørighet må dermed ikke utfordres selv om befolkningen er blitt «mer sammensatt som følge av migrasjon».

Kulturell trygghet

Når jeg sammen med kolleger har studert sammensatte lokalsamfunn i Oslo, den byen som trolig er mest mangfoldig i Norge, har vi argumentert for at folks hverdagslige grensetrekninger og deres følelse av hverdagstilhørighet er viktig.

Både personer med og uten minoritetsbakgrunn er ofte opptatt av kulturelle likheter og forskjeller. Det virker enklere for mange å etablere en såkalt «kulturell trygghet» i nabolag med mange naboer som man ser på som lik en selv, enn i mer sammensatte nabolag.

I vår studie koblet vi lokale klasseforskjeller til enkelte beboeres uttrykk for det vi omtalte som «kulturell utrygghet» og tilsvarende. I nabolag med en mer stabil og homogen klasseprofil ser den kulturelle tryggheten ut til å være relativ sterk. Selv om klasseforskjeller var relevant å trekke frem, er det liten tvil om at det for mange var andre forskjeller som utgjorde en avgjørende forskjell.

Beboernes mulighet for å kunne leve komfortabelt som «norsk», «muslim» eller «tradisjonell pakistansk» så ut til å ha betydning for deres kulturelle trygghet.

Påvirket bostedsvalg

Hvordan ideer om kulturelle forskjeller og norskhet også har påvirket bostedsvalg, kan illustreres gjennom Habibs fortelling om Oslo, byen han ble født i: Det var på østkanten trebarnsfaren følte seg hjemme. Særlig fordi nabolaget der var «multikulturelt», og familien kunne gå kledd i «tradisjonelle pakistanske klær uten at noen naboer reagerer».

Selv om prisnivået var noe som gjorde den mer homogene vestkanten uaktuell som bosted, var det også andre grunner til at Habib ikke anså nabolagene der som passende bosteder.

På vestkanten ville det være langt vanskeligere å bli kjent med folk, og «der var det heller ingen moskeer». Selv om familien altså trivdes i sitt østkantnabolag, hadde det vært en fordel om det var noen flere «nordmenn» der: «For da får man også den norske kulturen», som Habib sa.

Et åpent spørsmål fremover

Uten å kunne gå inn i en diskusjon av begrepet «enhetskultur» er det ikke tvil om at de fleste har ideer om kulturelle likheter og forskjeller. Samt ulike ideer om hvem som er «norske», og hva som regnes som «norsk».

Det er et åpent spørsmål hvordan slike oppfatninger vil påvirke Norge som samfunn i tiden fremover.

«Det usynlige stoffet», som Toje skriver om, virker uansett å ha reell betydning.