Det meningsløse konseptet krig

Gaza. Israel. Palestina. I likhet med alle andre, synes jeg dette er vanskelig. Ikke vanskelig å vite hva jeg generelt mener, men jeg vegrer meg for å skrive om det. Sånn kan det ikke fortsette. Det er både feigt og feil.

Men det er vanskelig.

Vanskelig, fordi det knapt er mulig å omtale det som nå skjer i Gaza, og som har pågått i knappe 600 dager, uten å påpeke det selvfølgelige, eller å bli bevisst misforstått og tatt til inntekt for holdninger man selv aldri har vært i nærheten av å ha.

At man for eksempel er antisemitt. Men det får så være. Det får man heller leve med. Man lever jo. Trygt, attpåtil.

Det er et digert lerret med historie bak her også, med okkupasjon, kolonisering, apartheid og internasjonal storpolitikk, jeg vet. Alt henger sammen med alt og så videre.

Men dette handler om de rundt 600 siste dagene, og om det totalt meningsløse og usiviliserte konseptet krig, som vi selv etter mange tusen år med sivilisasjon fortsatt ikke har klart å avskaffe.

Det som skjer i Gaza nå, og som har skjedd siden 7. oktober 2023, er så hinsides all mangel på moral, etikk, fornuft og medmenneskelighet at jeg seriøst har problem med å ta det innover meg.

Ikke for at jeg mangler tilgang på verken bilder, filmopptak, avisartikler eller den jevne strømmen av elendigheten via sosiale medier.

Det er snarere heller på grunn av det, at informasjonen velter ut i offentligheten hver eneste dag. Man blir numne og avmektige.

Så man får ta i bruk de verktøy man har for hånden. Mitt er å skrive.

Bare for å ta det med 7. oktober med én gang. Det var et terrorangrep som ikke fortjener noen kontekst eller unnskyldning overhodet.

Rundt 1.200 mennesker ble drept i den grusomme, og Hamas-styrte, terroraksjonen, cirka 800 av dem sivile, inklusiv 36 barn. Flere tusen ble skadet. 250 sivile og soldater tatt til fange. 74 av dem døde senere i fangenskap. Over 200 tatt som gisler.

Svært mange av dem var ungdommer som var på musikkfestival.

I et helt voksenliv, med musikk som viktig bakteppe for det meste jeg har drevet med, kan jeg knapt tenke meg noe mer frihetssøkende og finere enn dansende ungdom på festival.

Terroranslaget fra Hamas var avskyelig, og må selvsagt fordømmes på det sterkeste.

Det er ikke noe «men» her. Det er ingen vits å se det i et historisk perspektiv. Det var bare, og bare, brutalt og bestialsk. Det må fordømmes til evig tid.

Bildet er fra ettårsmarkering av angrepet mot Israel 7. oktober 2023. Kongen, kronprinsen og statsministeren var blant deltagerne. Foto: Hallgeir Vågenes / VG

Hevnaksjonen, om man kan kalle den noe så edelt, er fullstendig sinnssyk. Israel har siden den symbolske datoen bombet Gaza tilbake til steinalderen. Ikke at dette er noe nytt.

Det er bare et nytt nivå, et nytt gir, av sinnssykt. Man synes kanskje det er kjedelig med tall, men noen ganger er det likevel nødvendig å nevne noen.

Etter 7. oktober 2023 er minst 52.000 palestinere drept i krigen. Det er 12.000 flere enn det bor på Tromsøya. Minst 16.000 av dem er barn.

Det er to tusen mer enn det er innbyggere i Narvik.

Over 100.000 er såret. To millioner sivile (cirka 90 prosent av befolkningen) er drevet på flukt. Minst 400 helsearbeidere er drept. Minst 200 journalister. Tallene er forsiktige anslag.

Sannsynligvis er de mye høyere.

31. mars i år publiserte VG 1.516 sider med navn på drepte i Gaza. Fødselsdatoer var en del av tallmaterialet. De første 20 «sidene» med bekreftet drepte besto utelukkende av babyer under ett år. Drepte babyer. Babyer.

Israels mantra om at at krigshandlingene dreier seg om er jakten på Hamas-soldater, står derfor ikke til troende. Siden 31. mars er minst 2.500 nye palestinere drept. Også mange av dem babyer og små barn.

Flyktningleirer, sykehus, skoler og sivile mål blir fortsatt bombet sønder og sammen. Nedbombede hus og bygninger, ruiner, bombes på nytt. Foreldre og søsken bærer rundt på restene av barn som er sprengt i fillebiter. Små kroppsdeler ligger strødd.

Det hele er en barbarisk skrekkfilm fra virkeligheten, der showet styres av noen skruppelløse menn ribbet for moral og menneskelighet.

Forventet levealder i Gaza var ifølge Redd Barna 75,5 år i 2023. I skrivende stund er den 40,6 år. Føy til at blokaden forhindrer innførsel av blant annet vann, mat, klær og medisiner inn til ruinene.

Nå sulter folk i hjel i tillegg.

En ny studie fra War Child UK viser at 96 prosent av barna i Gaza er redde for å dø hvert øyeblikk. Nesten halvparten av dem sier at de ønsker å dø på grunn av traumene de har opplevd. Barn, altså. Barn med selvmordstanker.

Sånn. Nok tall. Tirsdag denne uken kunngjorde Israels statsminister Benjamin Netanyahu at krigen skulle intensiveres, altså bli mer offensiv enn den har vært. Det burde ikke være praktisk mulig, men det er det altså.

Titusener reservister innkalles nå for å utvide den militære offensiven. For å toppe galskapen, meldte Netanyahu også at innbyggerne skal jages vekk fra der de bor. For deres egen skyld, selvsagt.

Det gjentagende mantraet om at hele denne absurde og groteske «gjengjeldelsen» skyldes at Hamas bruker sivile liv som menneskelige skjold, og at babyer, barn, ungdom, kvinner, eldre og andre sivile dessverre bare er egg som må knuses for å lage antiterror-omelett, er dessuten totalt surrealistisk og logisk sviktende, iallfall gitt at vi har noe som heter moral og samvittighet.

Hadde vi nikket anerkjennende til at et naboland hadde bombet Tromsø by (som for øvrig er vennskapsby med de sørgelige restene av Gaza) eller en annen norsk by, for at noen terrorister gjemte seg her?

Hadde vi godkjent det i en eneste annen europeisk by? Eller i USA? Eller i Storbritannia? Hadde vi nikket forståelsesfullt til dette noe annet sted? Eller hadde verdenssamfunnet snudd ryggen og latt som det ikke skjedde?

I Norge diskuterer vi heftig og følelsesladd semantikk, altså om hvilken merkelapp vi skal henge på galskapen. Om dette er folkemord eller ikke. Jeg tror ikke de sivile ofrene er så opptatt av dette.

De har mer enn nok med å skaffe sitt daglige brød, sørge over sine falne og gjemme seg fra bomberegnet, som altså trappes opp, og hvor de nå bombes fra én flyktningleir til en annen, og helst ut av sitt eget land.

At USA, Norges viktigste militærallierte, er de som gjør dette mulig, gjør det bare enda mer deprimerende. Én sak er at USA forer Israel med nok våpen til å holde på. Hadde de truet med å stoppe dette, ville Israel blitt tvunget til forhandlingsbordet. Men det skjer ikke. Det kommer ikke til å skje.

Mens president Donald Trump ses som en trussel mot stabilitet i vår del av verden, er han en garantist for Israels nedslakting.

26. februar i år, la dessuten Trump ut en KI-generert video (se bilde under), der han lanserer Gaza som et nytt ferieparadis, et slags Midtøsten-Syden om du vil, med seg selv som gullforgylt statue, og der han og Elon Musk står og danser med lettkledde damer og applauderende turister, mens det regner dollarsedler over alle.

Samme president har, bare den siste uken, lagt ut manipulerte bilder av seg selv, på de offisielle hjemmesidene til Det hvite hus, der han både poserer som pave (som han hadde litt lyst til å bli), og noen dager senere som jedi-ridder (en fiktiv actionfigur fra Star Wars-filmene, som han også har lyst til å fremstille seg som).

Foto: Skjermdump fra den Trump-delte Gaza-videoen

Nå har alltid USA stått last og brast ved Israel, men dette er et nytt nivå av uanstendighet og komplett absurd narsissisme-teater, blandet med en ny variant av fascisme. Det er så vel perfekt for Netanyahu, som det er elendig nytt for palestinerne.

Tilbake til Norge sitter vi og bekymrer oss for om renten ikke skal gå ned et halvt prosentpoeng, om oljefondet vårt blir berørt av en handelskrig satt i gang av vår venn USA, mens NRK lager moro underholdning med å intervjue fem på gaten og spørre hvilken smak de foretrekker å ha på den hermetiske pastaen i beredskapslageret sitt, om de da har noe – he he he.

Vi har det godt, heldigvis. Og nå har statsministeren vår invitert Trump til å komme hit for å stå på ski.

Vi markerer i disse dager hvor modige «vi» var som sto opp for friheten, rettferdigheten og demokratiet for 80 år siden. Ikke at mange av oss som lever nå gjorde noe selv for å kaste nazistene ut av landet vårt.

De tre siste generasjonene har ikke ofret noen verdens ting for vår frihet, vårt demokrati eller vår selvstendighet. Vi har bare flytt på, og nytt godt av, det de før oss sto opp for.

Særlig her i nord var det mange som betalte med både blod og livene sine.

Vi burde derfor trekke pusten, tenke på vår egen historie, hvor nært i tid vi er bomberegnet som rammet oss selv, og vite hva det vil si at ei fremmed makt okkuperer oss og tvangssender hele samfunn bort fra der de bor og brenner ned og knuser alt de eier.

Så er det også verdt å dvele ved den verdien det har at noen der ute ser deg og kommer deg til unnsetning og hjelper deg når overmakten blir for stor. Vi var heldige. Palestina står i praksis alene.

Dette handler ikke om hvilket politisk parti eller fraksjon du tilhører, eller hvilken religion du sokner til.

Dette er ikke fotballkamp eller et realityshow.

Dette handler om ren og skjær moral, og om man ønsker å stå på den siden hvor det faktisk er noe igjen av den.

Moralen, altså.