– Det koster selvsagt å forebygge ungdomsvold, kriminalitet og gjengvold. Men å reparere etterpå, er blytungt

AFTENBLADET MENER: Det koster selvsagt å forebygge ungdomsvold, kriminalitet og gjengvold. Men å reparere etterpå, er blytungt.

Stygge episoder av vold og kriminalitet ved byterminalen i Stavanger har blitt vanlig. Det kan ikke aksepteres. Foto: Pål Christensen / Aftenbladet

Episodene som har rystet hovedstaden denne sommeren er et alvorlig varsko. Frykten er at dette skal vokse, og at unge, voldelige lovbrytere enkelt rekrutteres inn i mer omfattende organisert kriminalitet med vold, drap og trusler.

Problemet er ikke bare et hovedstadsproblem. Periodevis ser vi tilsvarende tilfeller også i andre større byer. I Stavanger hadde vi episodene for kort tid siden på Tasta, og ved byterminalen skjer det stadig stygge episoder. Flere vil også huske både Tjensvollgjengen, utfordringer på og rundt Tjensvoll og Eiganes, og på Hundvåg.

Ap's justispolitiske talsperson, Hadia Tajik, har i en kronikk i VG pekt på mange av disse utfordringene. Hun viser blant annet til en undersøkelse gjort blant innsatte i norske fengsler der over 30 prosent av de spurte sier at det var krangel, slåssing og vold hjemme i oppveksten. Tajik peker på at tiltak som har til formål å holde unge lovbrytere hjemme, neppe er noen god løsning.

Når den alvorlige ungdomsvolden skjer, skal det selvsagt slås ned på, og det må få konsekvenser. Men det store spørsmålet er: kan vi unngå at det kommer så langt som de verste tilfellene vi har sett blant unge helt ned i 12-års alder?

Gode nettverk og god voksenkontakt, et barnevern som kan gripe inn, og som ikke minst rår over alternativer slik at de mest utsatte kan få positive voksenrelasjoner, har vi det? Nei, dessverre, langt ifra nok. Grunnen er for en stor del at det koster, både med akuttplasser og med videre oppfølging.

For noen år siden hadde vi i Stavanger dedikert bydelspoliti. Politiet er fortsatt ute i bydelene, men den polititjenestekvinne eller -mann som ofte dukker opp i skolegården i storefri og gjenkjennes av elevene, har vi ikke på samme måte. Det lille elementet der noen i faresonen ser og kjenner igjen en voksen senere, og vet at den voksenpersonen også vet hvem jeg er, kan være det lille som skal til, også om den voksne er en vanlig forelder i nabolaget.

Noen tiltak virker, men de må settes inn før problemet oppstår. Reparasjon etterpå er en blytung omvei. Problemet med forebygging, for eksempel tydeligere bydelspoliti, hyppige og dyktige utekontakter fra sosialtjenesten og et godt oppbemannet barnevern, har en åpenbar ulempe: Når slike tiltak virker, blir de usynlige. Og da strykes de lett fra neste års budsjett med begrunnelsen at vi har jo ikke den typen problemer hos oss. Det er da vi får dem i fleisen noen få år etterpå.