Det kan fremstå som om barnevernet ikke gjør noe

Det er forståelig – men samtidig problematisk når dette blir det eneste perspektivet. Det som ofte utelates, er regelverket som gjelder, hvilke tiltak som faktisk er tilbudt, og hvilke forutsetninger som må være til stede for at hjelp skal kunne gjennomføres.

Barnevernet arbeider daglig med ungdom og unge voksne med sammensatte utfordringer, inkludert psykisk uhelse og rusproblematikk. I slike saker blir det gjort grundige faglige vurderinger, og det tilbys ofte omfattende tiltak – også etter fylte 18 år gjennom ettervern. Dette kan være bolig, økonomisk støtte, tett oppfølging og samarbeid med NAV og helsetjenester. Det er med andre ord sjelden snakk om passivitet.

Et avgjørende forhold som sjelden kommer tydelig frem i mediedekningen, er at endring ikke kan påtvinges. Erfaring og fagkunnskap viser at varig endring skjer best når den unge selv ønsker endring, er motivert og tar aktivt imot den hjelpen som tilbys. Tiltak uten forankring hos den det gjelder, har begrenset effekt.

Dette henger tett sammen med lovens rammer. Når en person har fylt 18 år, er vedkommende juridisk voksen, og barnevernets videre oppfølging er basert på frivillighet og samtykke, slik barnevernsloven legger til grunn. Barnevernet har ikke hjemmel til å bruke tvang overfor voksne, uansett hvor alvorlig situasjonen kan fremstå.

Også der psykisk uhelse og rus er en del av bildet, gjelder dette prinsippet. Tvang kan kun benyttes innenfor svært snevre rammer i annet lovverk, som psykisk helsevernloven eller helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10 ved alvorlig rusavhengighet. Slike tiltak ligger utenfor barnevernets mandat og krever strenge vilkår og vedtak i spesialisthelsetjenesten.

Når medieoppslag ensidig løfter frem den sårbare historien, uten samtidig å belyse hvilke tilbud som er gitt, hvilke vurderinger som er gjort, eller hvilke juridiske begrensninger som gjelder, skapes det et misvisende bilde. Det kan fremstå som om barnevernet ikke gjør noe, når realiteten kan være at hjelp er tilbudt, men avslått, og at videre tiltak ikke kan gjennomføres uten samtykke fra den unge selv.

Dette reiser også et større spørsmål som sjelden stilles i offentligheten: Er lovverket slik det i dag er utformet, godt nok tilpasset de sammensatte behovene hos unge voksne som strever med psykisk uhelse, rus og ustabile livssituasjoner? Og har det offentlige ordskiftet tilstrekkelig forståelse for hvordan loven faktisk virker i praksis?

Barnevernets handlingsrom styres ikke bare av faglige vurderinger, men av et komplekst regelverk som balanserer hensynet til selvbestemmelse, rettssikkerhet og behovet for hjelp. Denne balansen er krevende – og ofte lite synlig i mediedekningen. Når ansvaret plasseres ensidig hos barnevernet, uten samtidig å drøfte lovens rammer og begrensninger, forenkles et svært komplekst bilde.

Skal vi komme videre, trenger vi en bredere og mer kunnskapsbasert samtale. Ikke bare om enkeltsaker, men om hvorvidt dagens lovverk gir tilstrekkelige muligheter til å hjelpe unge voksne som befinner seg i gråsonen mellom barn og voksen – og om samfunnet som helhet har realistiske forventninger til hva barnevernet faktisk kan gjøre.