Det har vært verre

– Jeg skal knekke deg som ei lus, skal Ap-sekretær Haakon Lie ha sagt til Ap-leder Einar Gerhardsen under et landsmøte på slutten av 1960-tallet.

Forholdet mellom de to partitoppene var i perioder iskaldt. De var lenge dypt uenige om hvilke veivalg Norge skulle ta i sikkerhetspolitikken. Lie var en varm og inderlig USA-venn, mens Gerhardsen var mer lunken.

Alle som har sett TV-serien “Makta” har fått med seg de vonde maktkampene som utspilte seg på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet mellom Gro Harlem Brundtland og Reiulf Steen. Han var Ap-leder mens hun steg opp som ny stjerne i partiet.

I TV-serien «Makta» fikk vi på nytt innblikk i de intense maktkampene mellom Gro Harlem Brundtland og Reiulf Steen. Foto: Motlys / Novemberfilm / NRK

Det utviklet seg en dyp mistro mellom de to - noen vil si en gjensidig forakt, kanskje til og med hat.

Behersker ikke rollen

Mens partiet nå er i sin kanskje dypeste krise, er selve maktkampen mindre dramatisk. For det er vanskelig å få øye på så sterke følelser rettet mot dagens Ap-leder, Jonas Gahr Støre. Tvert om. Det er få som vil si at de misliker Støre. Mange opplever ham som hyggelig og omgjengelig. Ingen bestrider hans kunnskaper, eller hans evner til å representere Norge ute i verden i tøffe tider.

Støre er godt likt som person, også blant mange av dem som nå ønsker ham fjernet. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Men det har vokst frem en utbredt oppfatning om at han ikke behersker rollen som leder i Arbeiderpartiet. Det handler ikke bare om dårlige meningsmålinger. Nei, det handler om en langvarig nedtur, om økende frustrasjon med en partileder som mange mener at ikke lytter, og som ikke vil snakke om situasjonen slik den er. Hverken sin egen, eller partiets.

For Støre nekter fortsatt å bruke ordet “krise”, på tross av at det er åpenbart for alle at det er nettopp krise det er. Under hans ledelse har partiet gått på valgnederlag etter valgnederlag. Etter det katastrofale kommunevalget i fjor høst, reagerte mange i partiet på at det ikke ble en åpen debatt om partilederens rolle.

Stoltenberg og Jagland

Det er lenge siden sist det var maktkamp i Ap. Noen vil si at det er for lenge siden. At Støre kom for lett til det. Han ble utpekt av forgjenger Jens Stoltenberg, uten å måtte kjempe for jobben som partileder - slik alle hans forgjengere måtte gjøre. Også Stoltenberg selv.

Noen år inn i den harde maktkampen mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg, de to møter pressen etter et sentralstyremøte i 1996. Foto: Helge Mikalsen / VG

Maktkampen mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland preget Ap gjennom drøyt ti år, helt frem til 2002. Da tok Stoltenberg over ledervervet fra Jagland, etter en seig og bitter strid.

Politisk sto ikke Jagland og Stoltenberg så langt fra hverandre. Men både i stil, bakgrunn og kultur var de svært ulike. De ledet an hver sin fløy i partiet. Gjennom hele denne perioden var Ap langt på vei delt i to.

Jagland og Stoltenberg hadde hver sin maktbase, hver sin gjeng rundt seg som kjempet for dem. “Alle” i partiet visste hvem som hørte til på Jaglands side, og hvem som tilhørte kretsen rundt Stoltenberg.

Avhengige av Støre

Slik er det ikke denne gangen. Det er ikke to fløyer som står mot hverandre, med hver sin kandidat i spissen.

Tonje Brenna, som ser ut til å være den mest samlende som ny leder, har en spredt maktbase bak seg. Noen av dem vil veldig gjerne at hun skal ta over. Andre vil først og fremst bli kvitt Støre, og ser at Brenna er den som best kan oppnå det målet akkurat nå.

Aps nestleder Tonje Brenna er den mange ser som det mest samlende alternativet til Støre som Ap-leder. Men for noen handler det mer om å bli kvitt Støre enn å få inn henne som ny leder. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Støres makt hviler på at han er statsminister og partileder for øyeblikket. Det sitter langt inne i ethvert parti å kaste en sittende statsminister. Særlig i tider som dette.

Mange i partiet vet også at deres fremtid er avhengige av ham, så lenge han innehar disse vervene. Derfor er det mange som sitter på gjerdet nå, og avventer det hele i taushet.

Huitfeldts avgang

Men Støre har egentlig ikke lenger noen maktbase i partiet. De har falt fra, en etter en. Det toppet seg da han kastet Anniken Huitfeldt som utenriksminister. Mange i Ap mente at det var både urimelig og uklokt.

Støre har gjennom sine ti år som Ap-leder mistet mye av garderoben. Etter Ap-krisen som fulgte #metoo-høsten 2017 valgte noen av partiets dyktigste politikere seg ut av politikken. Fremst av dem var Aps finanspolitiker Marianne Marthinsen.

Mange andre har også forsvunnet. Noen frivillig, noen har ikke orket mer. Og noen har fått sparken.

Gro - i 1981

Situasjonen til Brenna kan minne litt om det som skjedde med Gro Harlem Brundtland da hun ble Ap-leder i 1981. Det var folk rundt Brundtland som gjorde jobben. Hun slapp å bli skitten på hendene. Misnøyen med og frustrasjonen over Reiulf Steen var massiv, hun ble båret frem på en bølge av misnøye.

Et legendarisk bilde av Gro Harlem Brundtland og Reiulf Steen på Aps landsmøte i 1977. Foto: Arne Iversen / VG

Kreftene som ønsker å kaste Støre til fordel for Brenna vil ikke Støre noe vondt. Men de mener at hans lederskap skader partiet. Og de mener han selv burde innsett dette for lenge siden.

Mange spør seg nå hva som er best for Ap. Kanskje er det å forberede seg på fire år i opposisjon etter stortingsvalget neste høst. Begynne det møysommelige arbeidet med å finne ut hva sosialdemokratiet skal være i vår tid.

Kan Ap finne sin plass?

Ikke noe er løst for Ap ved bare å velge en ny leder. Partiets problemer stikker mye dypere. Men den som en dag tar over etter Jonas Gahr Støre, må begynne å bygge fra bunnen. Ikke bare et samlet lag. Men også politiske svar som treffer dagens Norge.

Sørge for at Norge blir i stand til å møte eldrebølgen med nok folk i arbeid. At vi alle får den helsehjelpen vi trenger, og at nykommere hit blir en del av det norske samfunnet.

Og ikke minst - at de klarer å lage en politikk som ivaretar Aps gamle slagord om å skape og dele. Skape verdier, og dele rettferdig.

Få, om noen, sosialdemokratiske partier i Europa har klart å finne sin plass i en ny tid. Mange i Ap drømmer fortsatt om at de kan klare det.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.