Det har blitt flaut å være alene

Hva skal du i ferien? «Ti dager alene på en hytte», har jeg svart et par ganger. Da kommer det litt usikre blikket. «Så deilig», sier folk gjerne, men på en måte som antyder at det kanskje ikke er det.

Deretter skifter de tema.

Jeg har etter hvert sluttet å fortelle om ferieplanene mine og mumler i stedet at jeg ikke har bestemt meg ennå.

Dagene jeg har satt av til meg selv, med planer om å lese en bunke romaner, gå lange turer og sitte på trammen mens humlene danser mellom blomstene, har fått et skjær av noe trist over seg.

Før jeg vet ordet av det, begynner jeg nesten å tro at det er noe galt med meg. Kanskje er jeg en ensom stakkar som snart kommer til å dø av hjerteinfarkt. Det er jo det vi stadig får høre, at ensomhet er like farlig som intens røyking og sykelig overvekt.

Er vi blitt så redde for ensomhet at vi har begynt å gjøre aleneværen til noe mistenkelig? I så fall er det kanskje ikke så rart at flere sliter med å trives i eget selskap.

Problemet er at vi da risikerer å skape mer av den ensomheten vi frykter.

Vi har glemt forskjellen

Ensomhet er noe annet enn å være alene. Den oppstår når vi mister følelsen av å høre til, og kan være dypt smertefull. Men ensomhet skyldes ikke bare fravær av mennesker, og vi forebygger den ikke nødvendigvis ved å sørge for å være omgitt av andre hele tiden.

Ja, vi er flokkdyr. Men vi er ikke kyr som trenger noen å beite sammen med. Det kan være langt mer smertefullt å tilbringe ferien med en taus ektefelle og tenåringer som har nesen i hver sin skjerm enn alene, med humlene som eneste selskap.

Det vi mennesker først og fremst trenger, er å bli forstått. Én nær og fortrolig venn kan derfor være et bedre vern mot ensomhet enn en stor familie, et imponerende nettverk eller titusener av følgere i sosiale medier.

Har vi bare noen få mennesker i livet som virkelig kjenner oss, trenger ikke aleneværen å oppleves som et savn. Tvert imot er det ofte når vi er alene at inntrykk får synke inn, og vi får tid til å tenke ordentlig gjennom ting.

For filosofen Hannah Arendt var nettopp dette noe av verdien ved å være alene. Vi er ikke nødvendigvis uten selskap når vi er alene, men sammen med oss selv. Likevel blir frivillig aleneværen lett oppfattet som ensomhet.

Langbordets triumf

I dagens vestlige samfunn blir vi oppfordret til å være oss selv, leve ut potensialet vårt og velge det livet vi ønsker. Likevel skjuler det seg et statushierarki i skyggen av frihetsidealet.

Ikke alle livsformer og mennesketyper blir møtt med den samme begeistringen.

Når så du sist en stillingsannonse som søkte etter en person som kunne sitte konsentrert med en vanskelig oppgave i flere timer? En som trives med å fordype seg, tenke lenge og arbeide uforstyrret?

Nei, denne mennesketypen har måttet vike for den sosialt smidige nettverksbyggeren, som trives i åpne kontorlandskap, samhandler på tvers og ser fredagspilsen som en gyllen anledning til å knytte kontakter.

Det samme gjelder forestillingene våre om det gode livet.

Vi kjenner bildene: hagefesten som varer til langt på natt, vennene på festival, brygga full av mennesker, langbordet under epletrærne. Den som sitter alene med en bok, får sjelden plass i disse bildene.

I et slikt kulturelt landskap er det kanskje ikke så rart at den som trives alene, begynner å lure på om det er noe galt med ham eller henne. En kultur som nedvurderer aleneværen, kan dermed bidra til å skape noe av den ensomheten den forsøker å bekjempe.

Når alenetid først blir tolket som et tegn på at noe er galt, er det heller ikke rart at mange forsøker å unngå den. Men da går vi glipp av noe viktig.

Alene med en tanke

Vi bruker mye tid på å lære barn å være sammen med andre. Allerede i barnehagen spør vi hvem de leker med, og blir urolige hvis de ofte blir sittende for seg selv. Vi organiserer vennegrupper, Halloweenfester og overnattingsbesøk.

Alt dette kan være fint. Men kanskje har vi blitt så opptatt av at ingen skal falle utenfor eller forsvinne inn i seg selv, at vi har glemt å lære dem at det også går an å ha det godt alene.

Verdien av aleneværen strekker seg imidlertid langt utover trivsel.

For Arendt gir aleneværen rom for den indre samtalen. Det er der den selvstendige tenkningen begynner. Den indre samtalen gjør oss i stand til å stille spørsmål ved det vi har overtatt fra omgivelsene, og undersøke om vi kan stå inne for det.

Da hun fulgte rettssaken mot nazisten Adolf Eichmann, som organiserte deportasjonen av jøder til utryddelsesleirene, ventet Arendt å møte et monster. I stedet ble hun slått av tankeløsheten.

Under rettssaken snakket han i ferdige fraser og klisjeer og gjentok gang på gang at han bare hadde fulgt ordre. Hun fikk inntrykk av at han aldri hadde stanset opp og stilt spørsmål ved det han gjorde.

Poenget er selvsagt ikke at mangel på alenetid gjør oss til Eichmann. Men uten den indre samtalen blir det vanskeligere å utvikle den dømmekraften som får oss til å stille spørsmål ved det andre tar for gitt.

I en tid der meninger forventes å være klare på et øyeblikk, og ethvert spørsmål raskt reduseres til et «for eller imot», trenger vi mennesker som av og til lar en tanke modnes før de slutter seg til flokken.

Kanskje er tiden inne for å ta aleneværen tilbake. Har du planlagt noen dager alene i sommer, håper jeg du gir deg selv lov til å nyte dem.

Det har jeg tenkt å gjøre. Sekken er pakket.