Det er ynkelig å gjemme seg bak «feillesning» når kritikken kommer

Nasjonalkonservatismen i dag er ofte nostalgisk affekt snarere enn samfunnsanalyse, skriver Mustafa Can i et svar til Asle Toje (bildet). Foto: Jan Tomas Espedal

Når Toje reduserer vår tids oppløsning til individualisme, postnasjonale eliter eller grenseløs inkludering, slåss han med skygger.

Det mest avslørende med Asle Tojes tekster om nasjonen og dens påståtte krise er ikke hva han skriver, men hvor raskt han i et svarinnlegg forsøker å omskrive det. I det første innlegget beskriver han nasjonen som et kulturelt vesen: noe som husker og glemmer, bærer arv og kan forvitre innenfra. Det er et velkjent nasjonalkonservativt grep, i seg selv legitimt – men det er også et politisk verdensbilde.

Han fyrer opp tekstene med pliktpatos – offervilje, samling, «hva skal ungdommen kjempe for?» – og antyder at staten igjen kan kreve ungdommens liv. Det er stemning snarere enn analyse. Skrelles den høytidelige prosaen bort, står det igjen en katalog av trusler som gjør mistenksomhet til dyd, og frykten er forkledd som sivilisasjonsdiagnose.

Avfeier kritikk

Tojes referanse til Rudolf Kjellén er ingen uskyldig fotnote. Kjellén var dypt demokratikritisk – i praksis skeptisk til parlamentarisme og massedemokrati – og han står i en nasjonalkonservativ tradisjon der staten/nasjonen tenkes på som kropp, livsform, vesen, med indre natur.

Når Toje peker dit og samtidig bruker et språk der nasjonen får «minne», «røtter» og indre kontinuitet, plasserer han seg i en idéhistorisk retning som det ikke går an å late som om ikke finnes. I svarene avfeier han så kritikken som feillesning og nivåforveksling og forsøker å omkode det som nettopp var mobilisering og kulturkamp, til nøytral sosiologisk observasjon.

Der det første innlegget snakket om nasjonen som vesen og krise, heter det nå rettsstatens forutsetninger – normer, språk, tillit og uformelle forventninger – som om det var poenget hele tiden. Ladede formuleringer byttes mot nøytrale ord, men det følelsesladde og retningen ligger igjen.

Det er en velkjent strategi i denne tradisjonen: å selge nasjonalkonservatisme som realisme snarere enn ideologi. Det som i praksis er et normativt prosjekt, presenteres som en selvfølgelig beskrivelse av hvordan samfunnet må fungere. Og hvis Toje bare vil si at normer og tillit bærer institusjoner – hvorfor da vesen, arv, røtter, krise og offer og et vokabular som gjør nasjonen til et moralsk prosjekt snarere enn et historisk og teknologisk produkt?

Blind flekk

Det er dette som blir grotesk: først «organisme», så virksomhetsrapport – som om minne, røtter og tillit var noe staten kan måle, belønne og administrere frem.

For her finnes en avgjørende blind flekk: Nasjonalkonservatismen i dag er ofte nostalgisk affekt snarere enn samfunnsanalyse. Det er også her nasjonalister vil eie minnet – ikke for å forstå fortiden, men for å gjøre den til en retning. Minne blir ikke ettertanke, men autoritet.

Og her er Anne Applebaum og Svetlana Boym nyttige: forskjellen mellom reflekterende nostalgi, som kan sørge uten å ville tilbake, og gjenopprettende nostalgi, som vil «gjenoppbygge det tapte hjemmet» og lappe sammen minnehull. Det er det sistnevnte som blir prosjekt – og som forkler politikk som tradisjon.

Politikk som gjør frykt til kompass

Den svenske forfatteren Göran Rosenberg skjærer gjennom tåken med spørsmålet: Hvordan opprettholde et samfunnsfellesskap som ikke bygger på likhet, men på ulikhet?

Demokratier hviler ikke bare på abstrakte prinsipper, men også på kulturelle vaner og fordommer: Økende mangfold blir derfor utfordrende i samfunn som lenge har vært vant til at borgerne stort sett har delt samme kultur. Men Rosenberg trekker ikke konklusjonen at kulturen skal gjøres til et vesen og politikken bygges på essens. Tvert imot beskriver han mangfoldspolitikk som en omveltende forpliktelse: å holde institusjoner kulturelt blinde og samtidig bygge kulturoverskridende solidaritet. Der ligger det vanskelige arbeidet: i institusjoner og tillit, ikke i mytebygging.

Poenget er aldri at alle integreres sømløst. Poenget er at mennesket kan bli noe annet enn det det er født inn i – at det kan rykke seg selv opp med røttene uten å oppløses i én fast identitet, at identitet er vekselvirkning, forandring, utvidelse. Sivilisasjoner oppstår i konflikter: når levesett, trossystemer, myter, minner og verdier møtes, støtes, kritiseres og reforhandles. Ellers stagnerer sivilisasjonen.

Språkbarrierer, segregering, kriminalitet, religiøs ekstremisme, utenforskap, klasseskiller og kløften mellom by og bygd, mellom retorikk og virkelighet er reelle problemer som må diskuteres. Og nettopp derfor er det lett å forstå den menneskelige dragningen mot det kjente. Lengselen etter det gjenkjennelige – sorgen over landskap i forvandling, over bygder som forsvinner, drømmen om fedrelandsk harmoni, stedene der barn har lekt. Men nettopp derfor må vi vokte oss for politikken som gjør frykten til kompass og som, om den ikke vil skru tiden tilbake, i alle fall forskjønner fortiden – ofte på bekostning av at noen må pekes ut som den som ødelegger idyllen.

Nasjonen slik den føltes

Paul M.H. Buvarp er inne på lignende tanker i sin kritikk av Tojes tekst. Nasjonalkonservatismen lengter etter nasjonen slik den føltes, som en felles offentlighet, et felles tempo, stabile autoriteter, delte referanser, men sier mindre om hvordan den faktisk fungerte og hvilke materielle strukturer som holdt den oppe.

Den snakker om minne og kultur, men knapt om plattformene som i dag strukturerer språk, minne og kultur. Den advarer mot fragmentering, men behandler den som et verdiproblem snarere enn et informasjons- og infrastrukturelt problem. Det er mer bekvemt å snakke om normer enn om systemer som produserer normoppløsning.

Digitale infrastrukturer

Når Toje reduserer vår tids oppløsning til individualisme, postnasjonale eliter eller grenseløs inkludering, slåss han med skygger. For individualismen han bekymrer seg for, produseres ikke først og fremst i seminarer, men i digitale infrastrukturer: algoritmisk belønnet, kommersielt optimalisert, kontinuerlig forsterket. Den er ikke i første rekke et idéprosjekt, men et systemutfall. Og uten å ta det strukturelle nivået på alvor blir løsningene også tomme: mer arv, mer forpliktelse, mer kultur. Alt dette forutsetter et mediesystem som ikke lenger finnes.

Det er derfor Tojes replikk blir så defensiv. Han skrev ingen nøytral sosiologisk notis. Han skrev en tekst som mobiliserer en nasjonalkonservativ følelsestone: at noe vesentlig er i ferd med å gå tapt, at vi må gjenfinne et vi, at fremtiden krever samling og kanskje offer. Og når kritikerne påpeker at dette språket bærer i seg ekskluderende logikker – at det åpner for ideen om en oppdragende stat, eller i det minste en moraliserende nasjonsteori – så svarer han at de har misforstått ham.

Slik slipper han å ta ansvar for hva han skrev – eller så har man ikke forstått hva man skrev.

Ynkelig

Men man kan ikke både skrive frem nasjonen som et vesen med arv og røtter, lene seg mot en kjellénsk organismemetaforikk, snakke i krisetermer om oppløsning og offervilje – og så late som om innvendingene spøker seg frem av leserens fantasi. Om Toje vil stå for det nasjonalkonservative rammeverket, bør han gjøre det åpent og argumentere for det. Om han vil ta for seg sosiologi, bør han skrive innenfor sosiologien – uten å smugle inn moralske hierarkier og nostalgisk stemningspolitikk i analysens kropp.

Enten mener Toje at nasjonen er et politisk-juridisk statsborgerfellesskap med like rettigheter og plikter (og da får han gjøre analysen, inkludert plattformenes rolle), eller så mener han at nasjonen er et kulturelt vesen som kan «utvannes» (og da er det ideologi, og han bør ta ansvar for grensedragningene).

Først å selge vesen og krise i debattinnlegget og så gjemme seg bak nivåforveksling når kritikken kommer, er ynkelig.

Denne teksten er oversatt fra svensk av debattredaksjonen ved hjelp av kunstig intelligens.