Det er usikkert om det amerikanske demokratiet vil overleve denne administrasjonen

Lite av det Donald Trumps administrasjon har gjort, har vært overraskende, skriver kronikkforfatteren. Foto: Carlos Barria, Reuters / NTB

Det amerikanske liberale establishmentet har basert sin motstand mot Donald Trump på en grunnleggende villfarelse.

Demokratiet slik vi kjenner det, er ikke nødvendigvis demokratiet slik det må fungere. Europa må lære av USA at nødvendigheten av å forsvare demokratiet ikke må gli over i en bekymret beskyttelse av alle eksisterende institusjoner.

Én viktig lærdom fra 2024

USAs president Donald Trump har gått til angrep på det amerikanske demokratiet, og så langt har angrepet vært rimelig vellykket.

Kongressen har ingen ambisjon om å balansere eller innskrenke presidentens makt. Oligarkene er kuet. Domstolenes uavhengighet er under angrep, og forvaltningens selvstendighet og faglige integritet under beleiring. Universitetene er skjøvet til frontlinjen av kulturkrigen og viser liten vilje til å forsvare seg. Sivilsamfunnet er splittet, forvirret og distrahert. Store deler av republikanernes velgerbase er for lengst lukket inne i en alternativ mediasfære hvor dyrkingen av fiendebilder er viktigere enn å snakke sant.

Det er usikkert om det amerikanske demokratiet vil overleve denne administrasjonen. Det er ikke utenkelig at Trump og hans lakeier vil vise seg for inkompetente til å lykkes i et forsøk på såkalt autokupp. Men det er heller ikke usannsynlig at USA vil gli over i en ny form for autoritært styre. Kanskje vil en av krisene som de selv er i ferd med å skape, være nettopp det de trenger for en avgjørende konsolidering av makten.

Lite av det Trumps administrasjon har gjort, har vært overraskende. Ikke minst fordi de autoritære ambisjonene var så åpenbare, håpet mange sentralt i det demokratiske partiet at Trump ville bli presidentkandidat. Troen på at den autoritære trusselen ville garantere Joe Bidens valgseier, var ikke grunnløs. Men én viktig lærdom fra 2024 bør være at man ikke klarer å mobilisere en befolkning til forsvar for demokratiet hvis ikke folk flest opplever at demokratiet fungerer.

USAs dysfunksjonelle demokrati

Det amerikanske liberale establishmentet har basert sin motstand mot Trump på en grunnleggende villfarelse. Å forsvare demokratiet er ikke det samme som å beskytte eksisterende institusjoner.

Allerede før han ble innsatt i 2017, ble Trump kritisert for å være en hensynsløs normbryter. Men det ble sjelden kombinert med noen analyse av hvilke normer som er nødvendige demokratiske normer.

Et demokrati kan ikke overleve lenge hvis lederne forakter demokratiske normer. Maktfordeling er ikke noe som foregår i loven, det skjer ikke av seg selv. Det er en skjør sosial praksis, avhengig av at politikerne ikke alltid gjør det de til enhver tid vil og tror de kan komme unna med, men legger bånd på seg, følger visse uskrevne regler og aksepterer opposisjonen som meningsmotstandere, ikke utdefinerer dem som fiender.

I stedet for å rette søkelyset her, kaptes journalister og opposisjonspolitikere om å identifisere nye normer Trump hadde brutt. Kritikken av Trump som «normbryter» blandet sammen alt fra at han truet med å fengsle sine politiske motstandere til at han brøt «normen» med å ta med seg en hund til Det hvite hus.

Den instinktive og bekymrede konservatismen på vegne av eksisterende institusjoner preget det liberale USA allerede før Trump. Og det skadet dem. Det er lenge siden USAs demokrati har fungert – om det da i det hele tatt er mulig å identifisere en tid da USAs demokrati fungerte.

Endring var mulig

Det politiske systemet var korrumpert av amerikansk kapitalisme. Penger hadde fått en så avgjørende betydning at det nesten var umulig å drive valgkamp uten enten å være milliardær selv eller ha en gjeng med milliardærer i ryggen.

Republikanerne forskanset seg i Senatet og i Høyesterett og utnyttet disse institusjonene til å låse fast det politiske systemet og beskytte oligarkiet. Nødvendige reformer av helsesystemet og annen lovgiving med bred folkelig oppslutning fikk sjelden komme på agendaen.

Endring var mulig. USAs høyesterett er en arkaisk institusjon, men domstolen kan reformeres uten at grunnlovsforandring er nødvendig. Den mye omtalte filibuster-regelen i Senatet, som gjør at svært lite kan vedtas uten støtte fra minst 60 av 100 senatorer, står i Senatets egen forretningsorden og kan fjernes med ordinært flertall.

Nye regler om valgkampfinansiering kunne bekjempet korrupsjonen som gjennomsyrer amerikansk politikk. Men for å få det amerikanske demokratiet til å fungere måtte Det demokratiske partiet selv være villige til å bryte noen normer.

Blant amerikanske akademikere og blant aktivistene på grasrota er tiltak som dette, samt mange andre forslag, blitt drøftet i flere år. Men elitene i det demokratiske partiet viste liten villighet til å vurdere dem. Den engstelige konservatismen kan ha kostet dem demokratiet. Denne risikoen må Europa forsøke å unngå.

Demokratisk opprustning i Europa

Også i Europa har tilliten til demokratiet sunket og misnøyen økt. De siste par månedene har vært preget av en bred oppslutning om militær opprusting. Men som flere har påpekt, kan ikke demokratiet forsvares med våpen alene. I tillegg til å styrke vår kapasitet til militær avskrekking har vi behov for en idémessig opprustning til forsvar for demokratiet. En slik idémessig opprusting må innebære i hvert fall tre ting.

For det første må vi utvikle et klarere grep om demokratiets normative kjerne. Et demokrati skal sikre alle rett og mulighet til politisk deltagelse. Det er uløselig forbundet med visse rettigheter, som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og forsamlingsfrihet.

For det andre kreves en bedre forståelse av det moderne demokratiets institusjonelle forutsetninger. Demokratiet er illusorisk uten uavhengige domstoler og en fri presse. Men like nødvendig er det at vi erkjenner forskjellen på et grunnleggende demokratisk prinsipp og vår måte å gjøre demokrati på.

For det tredje må vi – selv i en tid hvor demokratiet skal forsvares, spesielt i en tid hvor demokratiet må forsvares – fortsatt tørre å ha åpne samtaler om det som ikke fungerer i våre egne demokratier, og bli modigere til å utforske alternativer. Bør vi for eksempel undersøke muligheten til å fatte visse demokratiske beslutninger utenfor de folkevalgte organene? Demokratiet vil ikke overleve om folket mister troen på at det kan forandre seg.

Det institusjonelle rammeverket vi lever med i dag, ble skapt for å realisere demokratiet i land med unge befolkninger, industrielle økonomier, relativ sterk klassetilhørighet og aviser på døren hver dag. Vi kan ikke ta for gitt at det fortsatt er egnet når alt det er borte.