Det er slutt på behandling, slutt på terapi, slutt på personlig tilpasset oppfølging.

Jeg er innlagt på skjermet avdeling ved Reinsvoll sykehus i Vestre Toten, skriver innleggsforfatteren. Foto: Arkivfoto: Per Annar Holm

Det er slutt på behandling, slutt på terapi, slutt på personlig tilpasset oppfølging.

De siste 20 årene har norsk psykiatri vært gjennom omfattende reformer. Ambisjonene har vært store: mindre tvang, mer verdighet og behandling nærmere pasientenes liv. Likevel opplever mange at hverdagen i psykisk helsevern i dag preges av noe annet – knapphet, kontroll og et stadig mindre rom for reell behandling. Min egen situasjon illustrerer dette gapet mellom ideal og virkelighet.

Jeg er innlagt på skjermet avdeling ved Reinsvoll sykehus i Vestre Toten. Døren er låst. Dagsprogrammet er stramt: én gåtur på 20 minutter. Ingen felles aktiviteter. Ingen kontakt med medpasienter. Måltidene spises alene på rommet. Skjerming er ikke et kortvarig tiltak, men en vedvarende tilstand.

Medisinlisten er lang. Stemningsstabiliserende, antipsykotika og beroligende midler. I tillegg medisiner for somatiske sykdommer. Kroppen reguleres kjemisk, døgnet struktureres og uroen dempes. Samtidig finnes det lite rom for samtaler, refleksjon og langsiktig behandling. Fokus er stabilisering og risikohåndtering – ikke forståelse eller utvikling.

Dette handler ikke om enkeltansatte, men om systemutvikling. Etter store reformer er antall døgnplasser redusert, og mye behandling er flyttet til kommunene. I praksis mangler mange kommuner både ressurser og kompetanse til å følge opp de sykeste pasientene. Resultatet er at hjelp gis sent, når krisen allerede er akutt.

Når sengeposter er fulle og bemanningen knapp, prioriteres det som virker raskt. Tid, relasjon og kontinuitet taper. Tvang i psykiatrien handler derfor ikke bare om formelle vedtak, men også om strukturer: isolasjon, fravær av valg og et system der fellesskap vurderes som risiko.

Også de ansatte rammes. Mange ønsker å hjelpe, men presses inn i roller der kontroll erstatter terapi. Og her ligger kanskje den mest brutale konsekvensen av reformene: Det er slutt på behandling, slutt på terapi, slutt på personlig tilpasset oppfølging. Vi lever i en tid der farmakologisk oppbevaring er blitt nøkkelen, der pasienter skrives ut nesten før de er kommet inn og sendes hjem med en bærepose medisiner – psykofarmaka, benzo og mer.

Dette er ikke lenger behandling, men ren kjemisk oppbevaring, og pasienter og pårørende ser hvordan både det psykiske og det fysiske forringes og forfaller.

Aftenposten kjenner innsenderens identitet. Sykehuset Innlandet har lest innlegget, men ønsker ikke å svare på kritikken.