Publisert: 20.01.2025 16:00
Teaterkritikken er en viktig del av vårt kunstneriske økosystem, og vi setter stor pris på at teateranmeldere som Aftenpostens Per Christian Selmer-Anderssen våger å trekke store linjer og kommentere teater med en tydelig stemme og selvsikkerhet. Dette trenger Teater-Norge.
Samtidig må det være rom for å diskutere hvordan denne selvsikkerheten brukes, særlig når forestillinger vurderes før premieren.
Debatten som oppsto rundt «Hedda Gabler» på Nationaltheatret i fjor, er et godt eksempel. Før premieren beskrev Selmer-Anderssen forestillingen som et symbol på et «nostalgimuseum» og ga den karakter to etter premieren. Publikum mente noe annet – forestillingen spilte for fulle hus hele høsten. Denne kontrasten viser hvordan teaterets kraft ofte først avsløres i møtet mellom scene og sal.
I kommentaren om «Arven» ser vi en lignende tendens. Det antydes at forestillingen burde være annerledes – mer flamboyant, mer «skeiv» eller tilsynelatende mindre preget av Johannes Holmen Dahls minimalistiske regi.
Jeg mener det er problematisk når kritikere vurderer hva en forestilling burde være, før den har møtt sitt publikum.
«Arven» har allerede vist sin evne til å tåle ulike kunstneriske tolkninger. Om det er på West End, Broadway eller i Stockholm – stykket er blitt gitt ulike kunstneriske uttrykk. Johannes Holmen Dahl har med verk som «Hamlet» og «Jordbærstedet» vist evne til å gi komplekse stykker en høyst personlig tolkning. Det er dette vi ønsker å legge til rette for med «Arven».
Teaterets rolle er å utfordre, overraske og bevege. Kritikernes rolle er å bidra til samtalen. Men denne samtalen styrkes når kunstverk møtes med åpenhet, ikke forhåndsantagelser.
Når teppet går opp 8. februar, inviterer vi alle til å erfare «Arven» på dets egne premisser – kanskje vil det overraske på måter vi ennå ikke kan forestille oss.