Det er politisk feigt å si nei til folkeavstemning om EU

Når verdensordenen forvitrer, må vi velge samarbeid fremfor isolasjon, skriver Venstre-leder Guri Melby. Bilde i anledning 30-årsdagen for Norges nei til EU 28. november i fjor. Foto: Olav Olsen

Norge trenger en folkeavstemning om EU. Partilederne i Arbeiderpartiet og Høyre viser mangel på ledelse.

9. mai feires Europadagen over store deler av det europeiske kontinent.

På denne dagen i 1950 inviterte Frankrikes president alle de europeiske landene til å samarbeide politisk om kull- og stålproduksjon. I 1945 var det neppe mange europeere som så for seg at Tyskland og Frankrike bare fem år senere skulle starte noe som skulle gjøre kontinentet til det frieste, fredeligste og mest fremtidsrettede verden noen gang har sett.

Men slik ble det. Takket være modige politikere som våget å tenke nytt, ta store beslutninger og samarbeide med andre man tidligere hadde kjempet mot.

Et fundamentalt skifte

Mesteparten av min levetid har vært en fredens og frihetens gullalder i Europa. Dette er blant annet fordi USA siden andre verdenskrig har betalt og tatt ansvar for Europas militære sikkerhet.

Slik har vi vært sikret mot fiender utenfra, samtidig som EU har kunnet skape økonomisk vekst, legge grunnlag for kraftig utbyggede velferdsstater og garantere liberale, demokratiske rettigheter for en halv milliard mennesker.

At USA ikke lenger ser seg tjent med å ta ansvar for Europas sikkerhet, er et fundamentalt skifte. Ringvirkningene gjenstår å se, men dette kan slås fast:

Freden og friheten i Europa kan ikke lenger tas for gitt.

Det siste halve tiåret har vi opplevd en global pandemi, det har brutt ut krig i Europa og Donald Trump er igjen blitt president i USA. I løpet av disse årene har alle de nordiske landene – unntatt Norge – gjort store, strategiske endringer i utenrikspolitikken.

• Sverige og Finland la 100 år med nøytralitet bak seg og startet prosessen med å melde seg inn i Nato noen uker etter at Russland angrep Ukraina.
• Danmark har gjennomført en folkeavstemning der et stort flertall sa ja til å slutte seg til EUs forsvarspolitiske samarbeid.
• Og i Island, som i alle år har stått sammen med Norge i EØS-avtalen, skal den nyvalgte regjeringen om kort tid lyse ut folkeavstemning om fullt EU-medlemskap.

Norge er visst det eneste landet hvor man tror at de siste 30 årenes politikk, fortsatt er den beste – selv om «alt annet» er endret.

Kan ikke stå stille når alt flyter

Svarene på hvordan Norge bør posisjonere seg i en ny verden, er ikke de samme i dag som på 1990-tallet. Å klamre seg til en EU-beslutning som ble tatt for en generasjon siden, gir ikke mening.

Også de under 50 år må få være med og bestemme hvor vi hører til og hvem vi skal være på lag med. Det betyr en folkeavstemning om norsk EU-medlemskap.

Norge er et lite land. Vi er avhengig av at demokratiet forsvares, at økonomien er stabil og at vi har sikkerhetspolitiske garantier. Derfor er høstens valg et veiskille, ikke kun for hjemlig politikk, men for frihet, trygghet og om vår plass i verden.

Vil vi være en del av det liberale demokratiets fremste forsvarer, eller vil vi bli en brikke i et farlig stormaktsspill?

La fortidens løsninger bli i fortiden

I en så urolig verden er det politisk feigt og mangel på ledelse å si nei til en ny folkeavstemning om EU de neste fire årene, slik partilederne i Arbeiderpartiet og Høyre gjør.

Når usikkerheten øker, må politikere vise lederskap. Når verdensordenen forvitrer, må vi velge samarbeid fremfor isolasjon. Når autoritære krefter styrker seg, må vi forsvare demokratiet. Tiden vi lever, gir oss nye spørsmål. Da trenger vi en generasjon ledere som ikke henger seg opp i fortidens løsninger.

Norges fremtid er i Europa. Europas fremtid er et stadig sterkere EU.

Det er lett å tro at det er tryggest å stå stille. Men å stå alene, er et sjansespill. EU vil i all overskuelig fremtid vil være det politiske fellesskapet hvor vi kan føle oss mest hjemme. Derfor er det på høy tid med en ny folkeavstemning.