Det er ikke vanskelig å lese Tojes tekst med en viss optimisme

Asle Toje viser kjærlighet til verdiene, språket, kulturen og tradisjonene som har preget Norge, skriver Simen Sandelien. Foto: Tomm W. Christiansen

Vi må finne tilbake til fortellingene om bikuben vår – og dyrke dem – for å gjenreise fellesskapet.

Asle Tojes vemodige tekst om nasjonens overlevelse har truffet en nerve hos dem som har bundet seg til masten i en helt annen virkelighetsforståelse av fellesskap.

Dessverre viser flere av reaksjonene først og fremst at de ikke forstår hva Toje faktisk problematiserer.

Et eksempel er UiT-professor Helge Chr. Pedersen. Han hevder at samfunnsvitenskapen de siste 70 årene har forstått nasjonen som et «forestilt fellesskap» – et konstruert fellesskap vi er blitt enige om å tilhøre på tvers av kulturell og etnisk tilknytning, gjerne knyttet til statsborgerskap og borgerens plikter og goder.

Men det Toje indirekte peker på, er at en slik sosialkonstruktivistisk, ovenfra-og-ned-forståelse av nasjonen, som noe man i stor grad kan definere seg frem til, er nettopp det som nå har feilet.

Slik radikale kommunistiske ideer holdt stand i store deler av forrige århundre før de kollapset, har også radikale akademiske forestillinger om nasjon, over omtrent samme tidsrom, nå spilt ut sin rolle.

Trygghet viktig

Begge ideene bryter sammen fordi de hviler på utopi. Begge forsøker å skape en samfunnsorden som står i skarp kontrast til grunnleggende sider ved menneskenaturen.

Mennesker kan være omsorgsfulle og omtenksomme, men vi søker også egennytte som individer. Kommunismens idé bygget på den feilaktige antagelsen om at denne egennytten helt kan undertrykkes.

Mennesker kan også være tolerante og tålmodige, men vi søker samtidig trygghet, identitet, tilhørighet og forsvar av felles interesser i en gruppe vi opplever som «vår». Den sosialkonstruktivistiske forståelsen av nasjon hviler på et tilsvarende galt premiss, at fellesskapet ikke svekkes når man blir likegyldig til fellesnevnerne som opprinnelig ga det substans og legitimitet.

Det er påfallende hvor vanskelig det synes å være for dem som fremmer nye nasjonsideer, å korrigere kartet etter terrenget, og hvor lite villige de er til å forlate modellen selv når den åpenbart ikke lenger passer med virkeligheten.

I 2025 er USA styrt av en Make America Great Again (Maga)-bevegelse som i stor grad avviser nettopp denne forståelsen av nasjon. I Europa ligger tilsvarende bevegelser på 25–30 prosent i flere land. Likevel insisterer man på at nye forestillinger om nasjon skal fungere som felles overbygning for alle.

Virkelighetsfjern

Selv når vi har minoritetsmiljøer i Norge som mobiliserer sterkere rundt konflikter i utlandet enn rundt hjemlandets politiske spørsmål ved valg, eller når vi opplever voldelige sammenstøt i norske byer der konflikter fra utlandet spiller inn, virker det som om noen ikke forstår hvor virkelighetsfjern denne nye nasjonsideen er. Den ideologiske blindheten er slående og minner om den absurde dragningen enkelte fortsatt hadde mot kommunismen på 1970- og 80-tallet, lenge etter at skadevirkningene var svært åpenbare.

Andre hevder – mot bedre vitende – at samfunn og sivilisasjoner nesten aldri faller fra hverandre, og advarer mot å sammenligne vår utvikling med Romerriket.

Men menneskehetens historie kan tvert imot leses som en lang føljetong av sivilisasjoner som går i oppløsning. Store og små kulturer, fra bronsealderkulturene rundt Middelhavet til mayaene, aztekerne, kinesiske keiserdynastier, Det osmanske riket, nabateerne, Khmer-riket, sumererne, Kartago og Rapa Nui på Påskeøya har fulgt lignende kurver av vekst, stagnasjon og fall. At sivilisasjoner før eller siden går til grunne, er oftere regelen enn unntaket. Og historien viser at det gjerne går ekstra raskt når man, ledet av hybris, innbiller seg at «det kan ikke skje her».

Noen savner kjærlighet i Tojes tekst. Det gjør ikke jeg. Tvert imot leser jeg mye kjærlighet ut av det han skriver.

Advarer

Toje viser kjærlighet til verdiene, språket, kulturen og tradisjonene som har preget Norge. Om dette ikke uttrykkes med ordet «kjærlighet», er det uredelig å diskreditere ham ved å tillegge ham en mangel på den – særlig når man ser bort fra alt han ellers historisk har gitt uttrykk for.

Det han setter ord på, er at prosessene som bryter ned alt det han er glad i, nå har kommet langt. Da blir det selve advarselen, og ikke kjærlighetserklæringen, som naturlig nok tar størst plass i en tekst som skal på trykk.

Den amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt har skrevet godt om fellesskap når han beskriver hva som gjør mennesker unike sammenlignet med andre apearter som primært samarbeider i mindre flokker. Karikert sier han at vi mennesker er 90 prosent sjimpanse og 10 prosent bier.

Når fellesskapet fungerer, når vi har felles verdier og institusjoner å kretse rundt, får det frem «bikube-egenskapene» i oss. Da blomstrer vi. Da samskaper vi på måter som gir nytte, trygghet, glede og velstand.

Men når samfunnet blir fremmedgjørende, når de sosiale snubletrådene blir for mange og verdiene fragmenteres, trekker folk seg inn i skilpaddeskallet. Da stopper dette opp.

Fellesskapet

Det Toje advarer mot, er at vi ikke kan tillate en utvikling som får stadig flere til å trekke seg stadig lenger inn i skilpaddeskallet. Vi må finne tilbake til fortellingene om bikuben vår – og dyrke dem – for å gjenreise fellesskapet.

Jeg synes ikke det er vanskelig å lese Tojes tekst med en viss optimisme. Det forutsetter bare at vi tar rådet hans på alvor.

Det er ikke konservativt å la masseinnvandringen fortsette. Det er svært radikalt. Det konservative er å sette punktum for dette nå.

Samtidig håper jeg Toje tar seg tid til å svare på spørsmålene Hilde Sandvik stiller ham på Facebook: Hvis vi er enige om at nasjonsfellesskap er noe av det mest dyrebare vi mennesker lever og ånder for, gjelder ikke det også for ukrainere?