Det er ikke tilfeldig at irske puber har tatt over verden

I 1993 fantes det ikke én eneste irsk pub i Oslo. To år senere var det seks.

Siden har antallet bare vokst. Til og med puber som ikke er irske, kaller seg irske.

Den samme utviklingen har skjedd over hele verden. Det finnes knapt en storby uten en «irsk pub». De kan til og med besøkes på de minste og mest uventede steder. Som på Mauritius på østkysten av Afrika. Macau i Asia. På private, tropiske øyer og ja, på Guantánamo Bay.

Den irske puben reiser langt og biter seg fast. Den lar seg oversette til omtrent alle kulturer.

Kan det være så enkelt at den rett og slett er overlegen andre pubkulturer? Litt koseligere, hyggeligere og lunere?

Kanskje. Men det er langt mer til historien enn det.

The Dubliner ble etablert helt tilbake i 1994, men var likevel ikke den aller første. Den ble slått med bare fire-fem dager av O'Mally's, mimrer Olaf Loly. Han eide baren The Dubliner i 23 år. I denne perioden økte omsetningen på baren fra 4,5 millioner til 45 millioner kroner, forteller han.

Oslos befolkning var vill etter den irske barstemningen. The Dubliner ble en pengemaskin. Hva var det som skjedde?

– Jeg tror det har noe med folkeligheten til irske puber å gjøre. Det er noe med enkelheten.

Og musikken, fortsetter han.

– No offense til norsk folkemusikk, men den er liksom blitt løftet litt opp på et veldig kulturelt høyt nivå. Den irske folkemusikken, den er folket, påstår han.

Og så er det dette lynnet til irene, da. Et fantastisk lynne, fastslår Loly.

– Du vet, det er som jeg sa til en journalist for mange år siden.

Han siterer seg selv:

– Engelskmennene er som østlendingene. Skottene som trønderne. Men irene, de er sånn som nordlendingene. Mye hjertelighet! Hvis de ikke liker deg, så kaller de deg for en drittsekk oppi trynet ditt, men hvis de liker deg derimot!

Bob Geldof og ACDC er blant de mange som har besøkt The Dubliner opp gjennom. Foto: Paal Audestad / Aftenposten

Den irske utvandringen

Men det er mer enn det, poengterer Loly. Om han skal besvare spørsmålet med litt mer alvor, tror han de irske pubenes store erobringer handler om irenes utvandring.

– Nordmenn har spredt seg mange steder i verden, men irene har spredt seg mye mer. Da trekker de også med seg kulturen sin. Når de da samtidig er så jævla stolte av den ...

Ja, så biter de seg fast! I hvert fall når den irske puben i tillegg er midtpunktet i den irske kulturen.

– Den er navet! Den brukes til bryllup, til begravelse, til dåp. Den brukes til alt, sier Loly.

Inventaret på The Dubliner er ikke til å ta feil av. Foto: Paal Audestad / Aftenposten

Kommersialiseringen

Men det er ikke dermed sagt at alle respekterer hva den irske puben egentlig er. I dag er det mange steder som tar til seg den irske kulturen for å innrede barene sine, som utnytter dens gode rykte. Ja, som cosplayer!

Denne utviklingen så man tendensen til allerede på 90-tallet, mener Loly.

De tidligere barene O'Mally's og Kilkenny var begge større enn The Dubliner på 90-tallet.

– Det var de som virkelig genererte penger. Jeg hadde irene, men jeg hadde ikke det trøkket som de to andre stedene hadde.

Mot slutten av 90-tallet ble mange av de irske pubene mer og mer som partysteder. Loly forsøkte å holde Dubliner som før, med «sverddans og tradisjonell irsk folkemusikk». Han insisterte på å spille «Whiskey in the Jar» av The Dubliners, ikke Thin Lizzy, slik de andre gjorde.

– Til slutt var de andre bare en rockebar som viste fotball ved siden av, hevder han.

Pete Nicolacopoulos var fotograf og antropolog da han kom til Norge. I dag er han sjef på The Dubliner. Foto: Paal Audestad / Aftenposten

– Irske versjoner av Heidis

I dag har denne utviklingen nådd et nytt nivå. Det finnes en rekke mer tradisjonelle irske puber i hovedstaden, men samtidig finnes det steder som har lite med Irland å gjøre. Den danske kjeden The Old Irish Pub er strengt tatt en nattklubb, men smykker seg med både «old», «irish» og «pub».

The Old Irish Pub har ikke besvart Aftenpostens henvendelser i denne saken.

Pete Nicolacopoulos kaller denne typen steder for «irske versjoner av Heidi's». Han er daglig leder på The Dubliner etter at Loly solgte seg ut. Australieren har styrt sjappa i syv år.

Nicolacopoulos er lite bekymret for disse «konkurrentene».

– Å kopiere noe som The Dubliner er nesten umulig, på grunn av historie, minner og nostalgi som sitter i veggene.

Nicolacopoulos vet hva han ser etter når han ansetter. De må ha «nøkkelingrediensen», ikke å kunne skjenke øl, men prate. Foto: Paal Audestad / Aftenposten

Nøkkelingrediensen

Nicolacopoulos ser på irske puber som «en forlengelse av stuen». Du kan sitte hjemme og tenke at du ikke kjenner noen nede på puben, men du skal kunne gå dit likevel.

På puben kan du havne i en samtale med bartenderne.

– Den relasjonen er en nøkkelingrediens for meg. Jeg kan lære hvem som helst å skjenke en pint, men jeg kan ikke lære noen å være utadvendte og skape de opplevelsene.

Utover denne nøkkelingrediensen, som ligger bak enhver vellykket irsk pub, peker også Nicolacopoulos på den store irske utvandringen som en av hovedgrunnene til at de irske pubene har spredt seg over hele verden.

Han minner om at irene også vekker mer sympati enn mange andre der ute.

– Britene var kolonimakten, mens irene var de koloniserte.

Det er som om irene enkelt kan ekspandere kommersielt uten å bli oppfattet som en dominerende kulturmakt. Underdog-fortellingen følger dem hvor enn de går.

Edderkoppen i nettet

Hele dette sammensuriet skjønte én mann med en veldig god idé på starten av 90-tallet.

Irenes globale pub-dominans er nemlig ikke bare et resultat av litt irer her og litt irer der og veldig koselig innredning. Noen har hatt en dedikert og større plan.

Edderkoppen i det enorme nettet av nesten 7000 irske barer har nemlig et navn. Han heter Mel McNally. Det er ingen underdrivelse å si at han har, om ikke skapt, så i hvert fall standardisert den irske pubestetikken over hele verden.

McNally har siden 1990 jobbet med å åpne over 2000 irske puber.

Irske Mel McNally i aksjon med å designe en ny irsk pub. Foto: Irish Pub Company

Og den mektige ølprodusenten ...

Det tok fyr da det viste seg at McNally og ølgiganten Guinness satt med samme idé.

– Vi erkjente at tradisjonelle irske puber ikke bare var kulturelt viktige, men også representerte en sterk global forretningsmulighet. Det førte til etableringen av Irish Pub Company i 1990, med et tydelig fokus på å designe og bygge autentiske irske puber.

Inntektene og profitten man kan oppnå ved å investere i «et designstyrt, autentisk irsk pub-konsept er svært sterke», påpeker McNally.

Irish Pub Company samarbeidet tett med Guinness om å pakke og eksportere irske pub-konsepter for det internasjonale markedet.

Guinness har hatt flere vellykkede reklamekampanjer opp gjennom. De har også vært tungt involvert i åpningen av irske barer over hele verden. Foto: Paal Audestad / Aftenposten

I forkant hadde de brukt mye tid på å studere hundrevis av irske puber.

– Vi så nøye på hva som gjorde dem spesielle og hva som fikk folk til å bli værende, prate og komme tilbake igjen.

McNally er klar over at han gjennom dette prosjektet for veldig mange utenfor Irland har vært med på å forme hva en irsk pub er.

– Pubene våre skal være tro mot røttene, presiserer McNally.

Interiørene blir laget av fagfolk i Irland og barene designes forskjellig hver gang.

Verden for sine føtter

De siste årene nevner han prosjekter på blant annet Færøyene, Mauritus, Nigeria, Irak – og Youngstorget i Oslo. For ja, bak The Lannisters på Youngstorget står nettopp Irish Pub Company, som i sin tid altså ble startet av Mel McNally.

The Lannisters på Youngstorget er designet av Mel McNally og The Irish Pub Company. Foto: Geir Magne Staurland

Det tok sånn sett lang tid før McNallys prosjekt traff Oslo, men han er likevel overbevist om at den voldsomme økningen av irske puber på 90-tallet handlet om ham og Guinness.

– Vi etablerte et svært stort antall puber over store deler av fastlands-Europa. Det ble lagt merke til, og bidro nok til vekst på steder som Oslo.

Det er også verdt å nevne at Guinness ble lansert i Oslo på samme dag som The Dubliner åpnet dørene tilbake i 1994. De visste nok godt hvilket potensial som lå i den irske puben verden over.

Og i Oslo.