Det er fristende å si at makt korrumperer. Epstein-saken viser hvorfor det er en utilstrekkelig forklaring.

Er det noe Epstein-avsløringene viser oss, er det hvordan maktkulturer kan utvikle sin egen selvforsterkende indre logikk, der lojalitet belønnes, tilgang gir fordeler og makt gradvis løsriver seg fra ansvar, skriver kronikkforfatteren. Bildet er av Epstein-øya. Foto: MARCO BELLO / Reuters / NTB

Det er fristende å gripe til formuleringen om at makt korrumperer. Epstein-saken viser hvorfor det er en utilstrekkelig forklaring.

Hvor langt er du villig til å gå for å få makt og leve det gode liv? Epstein-avsløringene viser hvordan makt kan sirkulere i lukkede rom over lang tid, beskyttet av nettverk, stillhet og gjensidig nytte. Spørsmålet er derfor ikke bare hva Jeffrey Epstein og hans venner gjorde, men hva slags kultur som gjorde det mulig. Deler av svaret ligger i hvordan makt faktisk virker.

I et land som Norge liker vi å tro at makt er ryddig. At den forvaltes av kompetente mennesker innenfor tydelige institusjonelle rammer og underlagt kontrollmekanismer som i hovedsak fungerer.

Vi forventer at de som har makt, vet å forvalte den godt. Når noe skurrer, antar vi at mekanismer vil gripe inn. Slik opprettholdes forestillingen om at systemet i hovedsak fungerer.

Vi omtaler oss selv som et tillitssamfunn, og det er med god grunn. Høy tillit er en demokratisk styrke. Samtidig er den også en forutsetning for blindsoner.

Handler om tilgang

For makt utøves ikke bare gjennom formelle posisjoner. Makt er i stor grad relasjonell. I maktkulturer handler makt mindre om titler enn om tilgang: hvem som inviteres inn, hvem som blir hørt, hvem som får informasjon tidlig, og hvem som faktisk får rom. Formelle posisjoner betyr noe, men den reelle makten ligger ofte i relasjoner, nettverk og uformelle lojaliteter. Nettopp fordi dette er uformelt, ligger det langt utenfor de etablerte kontrollmekanismene og er vanskelig å gripe.

Vi gir mennesker makt ved å behandle dem som maktmennesker. Vi gir enkelte plass i rommet, lytter til noen mer enn andre og tillegger synspunktene deres større vekt. Disse døråpnerne blir over tid definerende for de kulturelle spillereglene.

Det innebærer også at det blir sosialt og profesjonelt kostbart å utfordre dem. Spørsmålet om hvem man bør holde seg inne med for å komme noen vei, er derfor sentralt i utformingen av maktkulturer.

Maktkulturer er selvforsterkende

Som mennesker innretter vi oss etter situasjoner og sosiale spill, særlig når de gir uttelling. Tilpasning fremstår som nødvendig eller hensiktsmessig, snarere enn problematisk.

Kulturvitenskapen viser hvordan vi kontinuerlig justerer handlingene våre i møte med den sosiale og kulturelle konteksten vi befinner oss i. I maktkulturer forsterkes dette ytterligere ved at måloppnåelse blir en sentral drivkraft. Å få makt er i seg selv en belønning. Den viser seg ikke bare som innflytelse, men også som adgang til en sfære der beslutninger kan gå fri for politisk regulering, i et liv preget av materiell velstand.

Maktkulturer er derfor i stor grad selvforsterkende. De bygges gjennom små bekreftelser som over tid gjør makt vanskelig å utfordre.

Når mennesker beveger seg oppover i slike strukturer, kan det også skje en gradvis forskyvning i perspektiv. Makt endrer ikke bare hva du mener du kan gjøre, men også hvordan verden fremstår.

Forskning viser at makt kan redusere behovet for å ta andres perspektiv, fordi konsekvensene av egne valg sjeldnere rammer deg selv. Handlingsrommet oppleves større. Begrensninger mindre absolutte.

Dette handler ikke nødvendigvis om kynisme eller bevisst maktmisbruk. Det handler om at virkeligheten faktisk ser annerledes ut fra toppen enn fra gulvet. Regler som for de fleste setter faste rammer, kan fremstå som forhandlingsbare eller veiledende. Slik kan makt, over tid, forkludre kompasset.

Egne koder for hva som er akseptabelt

Normalisering er et grunnleggende menneskelig behov. Vi trives best når handlingene våre fremstår som fornuftige for oss selv og for omgivelsene. Vi liker å være normale.

Problemet oppstår når det som normaliseres, er systemer som gradvis forskyver grenser på bekostning av andre. Denne prosessen forsterkes av gruppedynamikk.

Maktkulturer er ofte lukkede fellesskap med egne koder for hva som er akseptabelt. Humor kan teste grenser. Stillhet fungerer som lojalitetserklæring. Latter kan bli et sosialt lim, også når den dekker over ubehag. Kostnaden ved å forstyrre samspillet blir høy.

Det er fristende å gripe til formuleringen om at makt korrumperer. Epstein-saken viser hvorfor det er en utilstrekkelig forklaring. Korrupsjonen ligger ikke bare i individet, men i omgivelsene. I menneskene som åpnet dører, valgte å se bort, lo, tiet eller tilpasset seg. I kulturene som gjorde tilgangen på makt nyttig. At flere nå hevder at de ikke visste, handler neppe bare om dårlig dømmekraft, men også om en forståelse av hvilke spilleregler som gjaldt, og hvem det var viktig å holde seg inne med.

Hvem får innpass, og på hvilke vilkår?

Kulturvitenskapen er tydelig på at makt aldri eksisterer i et vakuum. Den produseres og opprettholdes gjennom hverdagslige praksiser, språk og forventninger til hva som er normalt og akseptabelt. Spørsmålene vi derfor må stille oss, er hvem som får innpass i disse rommene, og på hvilke vilkår.

Vi liker å tro at det er de mest kompetente som klatrer. Noen ganger stemmer det. Like ofte gjør det ikke det. I miljøer der mange er kompetente, blir relasjoner, forutsigbarhet og evnen til å passe inn avgjørende.

Det er påfallende hvor sjelden selve det faktum at det utøves reell makt, er gjenstand for diskusjon i kretser og rom som forvalter makt. Maktrom er rolige, høflige, tilsynelatende rasjonelle. Nettopp derfor kan de også være vanskelige å utfordre.

Det er derfor verdt å merke seg hvem som sjelden klatrer. Varslere. De som stiller for mange spørsmål. De som insisterer på ubehagelige perspektiver. Tydelighet belønnes langt oftere når den holder seg innenfor etablerte rammer enn når den utfordrer dem.

Er det noe Epstein-avsløringene viser oss, er det hvordan maktkulturer kan utvikle sin egen selvforsterkende indre logikk, der lojalitet belønnes, tilgang gir fordeler og makt gradvis løsriver seg fra ansvar. Over tid tærer dette på noe helt grunnleggende i demokratiske samfunn: tilliten.

Nettopp derfor trenger vi flere nye lederskikkelser. Ikke ufeilbarlige mennesker, men ledere som tåler friksjon og vet at makt alltid gjør noe med perspektivet ditt.