– Det er frekt, det er løye og det er akkurat så mye sant at det svir litt

KOMMENTAR: Noe av det fineste i Norge er når ansatte tyner makt og sjefer, og det eneste de risikerer er applaus.

Dette er Sandnesrevyens versjon av kommunedirektør Bodil Sivertsen, nesten like fargerik som den ekte varen. Foto: Fredrik Refvem

Norge er et stilig land. Vi dødelige går hjem 15.30 helt uavhengig av hvor lenge sjefen blir sittende. Vi tror, vi på gulvet, at vi har heila vede og at ledelsen ikke aner hva de snakker om. Og en gang i året lager noen nordmenn revy der de, helt ublygt, herjer med sjefene.

De på toppen har værsågod med å sitte pent og se på, late som de ikke tar seg nær av satiren og halloien og bare svelge unna. Dette kan vi gjøre uten reprimande, uten at vi mister jobben, uten at noen kapper høyrehånden av oss eller skyter slektningene våre.

Gud, jeg elsker Norge!

Sandnes kommune hadde i mange år sin egen internrevy, og nei, det er ikke bystyret, selv om det til tider kan være komikveld der. Parodiene og satiren skriver nesten seg selv, men ikke helt.

Sandnesrevyen, som nå er åpen også for ansatte i den gåtefulle private sektoren, passer selvfølgelig på å takke de folkevalgte for å stadig bidra med materiale til nye sketsjer.

Borgli over alt

En trupp av kommunes innbyggere lager altså et spetakkel en gang i året, og her får de sine pessarer påskrevet, både fjøsåpnerordfører Kenny Rettore, miljøkjempe og varaordfører Kristoffer «Kissa» Birkedal, ydmykhetens kommunedirektør Bodil Sivertsen og alle andre med makt og myndighet i Sandnes.

Pål Morten Borgli får det gjentatte ganger i «Sound of Sandnes». Ingen – INGEN – er så populær som ham, så hvorfor blir ikke han Årets Sandnesgauk? Han blir muggen når en knekt fra Hommersåk, med to år på McDonald’s og Ap-medlemskap, også havner på Tinget.

Pål Morten Borgli, sånn cirka. Foto: Fredrik Refvem

Han dukker opp i full Trump-modus og skal bygge mur mot Stavanger – og få Stavanger til å betale! Sandnes skal få eget politi som skal lete opp Stavanger-folk og sende dem tilbake dit de kom fra. Borgli blir muggen – igjen – når Sylvi ikke husker hva han heter og gir alle de kjekke oppgavene til Simen Velle. Men klart Borgli kan være ordfører og sitte på Stortinget.

Til slutt synger han «I want it all – and I want it now». Knis, knis.

Der fikk du den!

Og alle skal få. Ordfører Kenny Rettore tar ikke ansvar for noe annet enn åpning av fjøs og toaletter. Resten får andre fikse. Byens fargerike og mektige kommunedirektør Bodil Sivertsen vil aldri pensjonere seg. Hun kan ikke overlate sitt mønsterbruk til politikerne, som driver lausdrift.

Det er frekt, det er løye og det er akkurat så mye sant at det svir litt.

Sytemelding. NÅ!

Heldigvis evner disse revysnekkerne å se litt innover også og grave fram en god del sjølironi. Oppsøkende servicekontor med gebyr på ALT. Trafikkforviklingsavdelingen som sørger for at alt graves opp, hele tiden. Hun som ikke vil forlate legekontoret før hun får sytemelding. Hun syter og syter og syter og er fullstendig overveldet av at kommunen endrer tømmekalenderen. Tre uker mellom hver tømming? Sytemelding. NÅ!

Kommunens store sykefraværsproblem skygger de ikke unna. Alf Prøysen hadde vært stolt av «Nei, eg e nok syg i mårå» til melodien av «Du skal få en dag i mårå».

Kommunal internhumor er en egen, og kanskje litt smal, sjanger. Men alle som har jobbet i en kommune kjenner til Agenda Kaupang, dette konsulentselskapet som blir hyret inn for å slå inn åpne dører og si at de ansatte må bli færre og løpe fortere. I revyen har de fått inn Agenda Krumsprang for å spisse en annen kommunal superkraft: Beslutningsvegringen.

Det er kommunal humor på høyt nivå når de snakker om å øke beslutningsvegringskompetansen. Man må ha en beslutningsvegringsstrategi!

«Ta den sak og la den vandre», en av mange sanger i et herlig potpurri, er både kritikk og vidunderlig selvironisk når det leveres fra kommunens egne folk, med et sjumannsterkt band i ryggen.

Amatørenes festaften

Amatørrevy er alltid en humpete opplevelse. Blant blinkskuddene finnes feiltrinn, små skivebommer, nødrim og skjønnhetsfeil. Det er helt i orden, for de gode numrene er i klart flertall, litt sånn som Sandnes Høyre i kortere perioder er. Poenget med en revy er å ventilere, herje med de på toppen, stikke fingeren inn der alle vet at det gjør litt vondt og ende opp med «eg daue, det e jo akkurat sånn det e, haha!».

Først og fremst skal det være gøy, og det er «Sound of Sandnes».

I Sandnesrevyen spiller Anja Osaland, Geir Erik Øvrebø, Guro Eriksen, Iris Helen Paus, Jane Dubland, Mari Prytz Malmanger, Maren Odette Usken og Trond Øyvind Svendsen. Regissør er Kristin Barvik. Foto: Fredrik Refvem

I tillegg er det en påminnelse om at Norge er et vidunderlig land der makt og posisjon ikke skal skånes for hoffnarrene. Karikaturene skal opp og fram. Satiren er nødvendig for å holde oss jordet. Når noen får det for seg at de kan være både ordfører i en svær by og sitte på Stortinget, da er revygruppa de rette folkene til å kommentere tilløpene til noe høy selvtillit. Ingenting av dette er vondt ment, eller vondt utført. Det er bare pirking i virkeligheten sett med skrå blikk, framført i en setting der alle – også de som blir pekt på – er med på leken.

Hurra for revyen

Nå er det ikke 17. mai ennå, men etter en hyggelig kveld, blott til lyst, er det verdt å tenke over at dette er helt greit i Norge. Man risikerer kun applaus. Når politikere, ledere, kongelige eller rikinger blir gjort narr av, minner det oss om at ingen står over kritikk. Hoffnarren tar alle, og vanlige folk tar tilbake makten i noen timer. Å kunne herje med maktpersoner er et tegn på et åpent samfunn med ytringsfrihet. Det er en demokratisk øvelse, en test på om strikken er så romslig som vi vil ha den, og en påminnelse om at respekt ikke må forveksles med ærbødighet.

I det øyeblikket latteren stilner helt rundt makten, bør vi bli urolige. Da har avstanden blitt for stor. Revyen, i sin ubetydelighet, holder noe i balanse. Den stikker hull på selvhøytidelighet og gjør det mulig å puste litt friere.

Det betyr ikke at alt er like treffsikkert eller rettferdig. Men rommet for å prøve, bomme og treffe er selve poenget. Så lenge vi kan le av dem på toppen – og de tåler det – er det et tegn på at systemet fortsatt fungerer.

Tenk om det ikke var sånn?