Det er en fin norsk verdi at vi for eksempel ikke skyter Kjell Magne Bondevik i øret, men heller diskuterer over en kylling-wrap

KOMMENTAR: Det er en fin norsk verdi at vi for eksempel ikke skyter Kjell Magne Bondevik i øret, men heller diskuterer over en kylling-wrap.

Elisabeth Faret (administrerende direktør i (Studentsamskipnaden i Stavanger) gir en god klem til ordførerkvartetten Janne Stangeland Rege, Kenny Rettore, Sissel Knutsen Hegdal og Jarle Bø på Arendalsuka. Foto: Jon Ingemundsen

For en tid tilbake var det noen skøyere i Dag og Tid som laget en oversikt over norske verdier. Jeg husker ikke alle, men blant toppkandidatene til norske verdier var noe à la ... å gå etter vegen og hytte med neven, sitte i kommunestyret og lage eit helvete, havne på eit isflak i fylla og litt sånne ting.

Jeg kom på denne lista (som jeg ikke finner igjen) da jeg gikk slalåm mellom hvermannsen og ikkehvemsomhelsten i Arendal. Ja, det er sånn Arendalsuke igjen, og alle som tror de er noe har samlet seg til et slags åpent mesterskap i blå skjorte, kylling-wraps og munter diskusjon.

Her soste vi rundt, vi som er en anelse arbeidssky, med en slags 17. mai-tale forberedt om at ja, jo, hehe, men her får vi hørt mye interessant og snakket om de store perspektivene, men det er mye folk ja – og mye kylling-wraps.

Så viser det seg, hvert år i Arendal, at det er mye interessant å høre. Det er mange gode folk som tegner og forklarer, og det er sannelig en slags oppvisning i norske verdier (etter en idé fra Sverige, men det snakker vi ikke om).

I teltet til Dagens Næringsliv hadde en kvartett øst seg opp for å snakke om et åpenbart paradoks. De siste årene har Norge fått 300 milliarder ekstra å rutte med. Hva har vi brukt det på? Jo, stort sett økte offentlige utgifter. Ikke så mange nye ansatte i skolene og på sykehusene, men pengene fyker ut. Hvorfor har vi ikke brukt de pengene på å senke skattene med for eksempel 300 milliarder?

Både regjeringer fra venstresiden og fra høyresiden har vært med på denne galoppen. Er det fordi folk ikke vil ha lavere skatt? Er det bare noe som skjer, og en effekt av at vi har disse pengene?

Hm, ja, si det.

Javeeeel?

På vei til neste arrangement ser vi Kjell Magne Bondevik nesten kollidere med en stolpe. Ikke noe oppsiktsvekkende i det, den stolpen kom på veldig bardust på, men det er egentlig ganske flott at en tidligere statsleder kan nestenkollidere med en stolpe uten at det blir noe sjau av det. I andre land skyter de tidligere statsledere i øret. Det er en fin norsk verdi at vi sånn i utgangspunktet ikke skyter mot ørene til tidligere statsledere, men at vi kan renne på en syklende Ap-mann som slår et slag for Ukraina og førstegangstjeneste for alle og si javeeel, någe nytt?

En statsråd kveltrer en kopp kaffi, banner sånn halvhøyt, og en pensjonist iler til for å ta en selfie. Det er en flott norsk verdi at statsråden da slutter å banne og kveltre kaffi, og stiller opp på selfie.

En annen fin ting, kall det gjerne en norsk verdi, er at i alle disse teltene er folk muntert uenige i allslags. Du tar feil, jeg har rett, hehe, men kjekt å treffes, vil du ha resten av kylling-wrapen min? Ikke det, nei, de smaker papp, du har rett i det, hehe, du tar feil.

Camilla Stoltenberg fortalte om da hun startet debatten om guttene som sliter i skolen. Veldig sensitivt tema, mye armer og bein, men, mente Stoltenberg, det ble ganske konstruktivt, saklig og gemyttlig. Lufter hun synspunkter i andre land om dette temaet, for eksempel om det kan være biologiske forskjeller inne i bildet, blir det helt stille.

Idioter i masker

I sommer lå jeg i skyggen ved et basseng i Frankrike, stappfull av fransk smør og coppa-skinke, dehydrert som en rosin. En brite kom plutselig til unnsetning med en tekanne full av rosévin, og vi kom voldsomt i drøsen. Han viste bilder av maskerte idioter som angrep alt fra moskeer til bakerier der oppe hos storbritene. Han helte i seg rosévinen og serverte en teori om hvordan dette egentlig startet.

Vi sluttet å diskutere på britisk vis. Politikere begynte å snakke om folk, særlig utlendinger, på en måte som drepte alle diskusjoner. Det ble bare, mente den nå lett påseilte briten, verbale brannbomber fram og tilbake. Dette smittet over på vanlige folk, først på sosiale medier, så in real life, og nå gikk grupper av maskerte idioter løs på bakerier med brannbomber.

Vi orket ikke begynne på Trump og USA.

So, do you have this shit in Norway?

Nei, sa jeg, i en slags triumf. Norge er ikke forskånet for elendighet. Til og med på Arendalsuka, demokratiets dansegulv og fordragelighetens midlertidige episenter, er det dra-te-tryner, kynikere, brautne kjekkaser og folk som sniker i kylling-wraps-køen.

Men vi har det ikke sånn.

Normale diskusjoner

I Norge kan folk saktens gå etter vegen og hytte med neven, og sitte i kommunestyret og lage et helvete, men det er stort sett glemt når kylling-wrapen serveres i pausen. Gamle statsledere kan nestenkræsje med en stolpe i en sørlandsby uten at det tar av på Linkedin eller hvor det nå er folk øser seg opp for tiden.

Vi setter ikke fyr på bakerier, men folk står som sild i tønne for å høre om hvordan perspektivmeldingen vil påvirke kommuneøkonomien. Flere eldre, færre unger, dyre miljøtiltak, mangel på folk, hva gjør vi med det? Du mener det, ja? Jeg er helt uenig, men skal vi dele den skillingsbollen som KS eller Universitetet i Agder eller hvem det nå er som arrangerer dette stevnet har satt fram?

Vi har fremdeles en deilig restevne til normal diskusjon i Norge. Jordmorforeningen og partiet Konservativt står telt i telt og havner i muntert passiar mens en politimann hjelper en eldre dame fra Frelsesarmeen med å blåse opp en ballong som viser seg voldsomt motstandsdyktig.

En tur til Arendalsuka gir selvfølgelig bare anekdotisk bevis på at dette stemmer, men de samme anekdotene får du på Kapittel-festivalen, på Kåkånomics, i kommunestyresalen, i FAU og stort sett over alt. Nesten. La oss holde på den verdien.

Å bli enige er ikke nødvendigvis målet, men det er altså så flott når vi kan være uenige om ting uten å skyte hinanden i øret.