Det er bedre å legge avgift på det du ikke vil ha enn å subsidiere erstatningen

GJESTEKOMMENTAR: Vil du ha ned forbruket av pølser er det bedre å avgiftsbelegge pølser enn å subsidiere hamburgere.

Det blir spennende å se om «lavere moms på brukte varer» eller andre subsidier blir å finne på listen over anbefalte tiltak i NOU-en som klima -og miljøministeren får overrakt 26. mai. Foto: Shutterstock

Elbilsubsidier er trolig mer populære i befolkningen enn bensin- og dieselavgifter. Det er ikke så rart. Det er kjekkere å få penger av staten for å kjøre en bil med lave utslipp, enn å betale penger til staten for å kjøre en bil med høye utslipp.

Målet med de to virkemidlene er langt på vei det samme: vi vil ha ned utslippene fra bilparken. Men de søker å oppnå målet på to ulike måter. Bensin- og dieselavgifter kutter bruken av fossilbiler direkte gjennom å gjøre det dyrere. Elbilsubsidier stimulerer til mer konsum av elbiler, som er et nærliggende alternativ til fossilbil. En indirekte konsekvens av subsidiene blir at folk kjører mindre fossilt.

Vi bør gå rett på problemet

Av de to virkemidlene er det ene klart mer effektivt enn det andre, forstått som at det gir oss større utslippskutt relativt til hvor mye tiltaket koster samfunnet. Vi får mer kutt per krone når vi adresserer problemet direkte, gjennom å avgiftsbelegge det vi vil ha mindre av, enn vi får gjennom å subsidiere alt som kan erstatte det vi vil ha mindre av.

Den overordnede markedssvikten som vi forsøker å fikse, er at vi kjører for mye fossilbil og slipper ut for mye CO₂ – ikke at vi kjører for lite elbil. Den viktigste grunnen til at elbilsubsidier gir oss lite utslippskutt for pengene er at ordningen også endrer atferden vår på andre utilsiktede måter. Syklister, fotgjengere og kollektivtransport-brukere får også sterkere insentiver til å kjøre mer elbil. Vi tar andre, og dårligere økonomiske beslutninger, som ikke skyldes realøkonomiske forhold, men at myndighetene har manipulert prisen på et bestemt konsumgode (elbiler). Økonomien dreies mot å forbruke litt mer elbil, og litt mindre av alt annet. Det utgjør en samfunnsøkonomisk kostnad.

Sirkulær for enhver pris?

Dette poenget gjelder på mange andre samfunnsområder. Et av dem er politikernes mål om å gjøre Norge til en såkalt «sirkulær økonomi». Altså en økonomi hvor mest mulig ressurser gjenbrukes og inngår i et sirkulært kretsløp. Men på samme måte som det ikke burde være et mål i seg selv at folk skal kjøre mest mulig elbil, bør det ikke være et mål i seg selv at økonomien vår skal være mest mulig sirkulær.

Å stimulere til mer ombruk og gjenvinning er bra i den grad det bidrar til å redusere mengden naturødeleggelse og uttak av knappe naturressurser, i forbindelse med utvinning av materialer eller avfallshåndtering. Utover natur-aspektet vil fordelene med reparasjon og ombruk fullt ut være representert i kundenes betalingsvillighet for brukte klær, byggevarer, elektronikk etc. Det overordnede problemet, altså markedssvikten vi søker å løse, er ikke er at vi ombruker for lite, men at vi bruker og kaster for mye, på en måte som forringer naturen.

Distinksjonen kan fremstå uviktig, men den har stor betydning for hva slags politiske virkemidler som bør være aktuelle. Virkemiddelapparatet bør i størst mulig grad målrettes mot det faktiske problemet. Det er bedre å legge avgifter på det vi vil ha mindre av, naturforringelse eller klimagassutslipp, enn å subsidiere det vi tror kan erstatte det vi vil ha mindre av.

Uthuler momssystemet

På menyen over ulike politiske sirkulærøkonomi-tiltak finner vi mange grep som tilsynelatende bygger på et premiss om at sirkularitet i seg selv er et gode.

Et slikt tiltak er å ytterligere uthule momssystemet, gjennom å innføre lavere moms på brukte varer. NHO Service og Handel har vært en ivrig forkjemper for å senke merverdiavgiften på brukte varer og har fått med seg de fleste partiene på rød side, inkludert Arbeiderpartiet, på ulike varianter av en slik subsidiering. Problemet med tiltaket er i prinsippet det samme som med el-bilsubsidier. Subsidier til sirkulære bedrifter, begrunnet i diverse mer eller mindre sirkulære argumenter, gjør at knappe ressurser, arbeidskraft og kapital, som ville skapt større verdier andre steder, som i sykehjem eller etterisolering av boliger, brukes på reparasjon, ombruk og videresalg. I tillegg kan favoriseringen gjøre at folk og bedrifter bruker krefter på å tilpasse seg reglene på uforutsette og dyre måter. Å bruke ressurser på å få varer til å havne i kategorien «brukt» for å spare skatt er sløsing med samfunnets ressurser.

26. mai vil klima- og miljøministeren få overrakt en NOU om virkemidler for sirkulær økonomi. Det blir spennende å se om «lavere moms på brukte varer» eller andre subsidier blir å finne på listen over anbefalte tiltak.

• Ole Kvadsheims tidligere gjestekommentarer
• Andre gjestekommentarer