Det demografiske dramaet

1 day ago 3

KRONIKKFORFATTER: THOMAS BREEN

fylkesordfører i Innlandet (Ap)

Norges største fylke er mer enn stabile snøforhold, vakker natur og trivelige folk.

Innlandet står i en spennende tid preget av optimisme og muligheter.

Verdiskapningen og eksporten går opp. Fylkets særtrekk og konkurransefortrinn gjør potensialet stort innen industri, bioøkonomi, fornybar, bygg og anlegg, eiendom, tech og reiseliv.

Dette så jeg da jeg ble spurt om å stille som Arbeiderpartiets fylkesordførerkandidat i 2023.

Derfor sa jeg ja – fordi jeg ville bidra til at vi får utløst vårt fulle potensial, at vi blir det fremtidsfylket jeg mener vi kan bli.

Samtidig så jeg en ting til:

Skal Innlandet lykkes, kan vi ikke sløse med vår viktigste ressurs – ungdommene våre.

Vi trenger at så mange som mulig av dem fullfører videregående. Vi vet nemlig hvor avgjørende det er for at de skal lykkes med å komme seg ut i arbeidslivet, bidra til verdiskapningen og selv få gode liv.

Og så vet vi en ting til:

Hvor mange som fullfører, henger tett sammen med hvor mange som får innfridd sitt førstevalg. Og da kommer vi til sist høstes underliggende drama: At ungdomskullene blir stadig mindre.

I Innlandet har det allerede ført til at linjetilbud på videregående ikke blir igangsatt. En del elever tar da til takke med en annen linje enn førstevalget.

Å spre elevene tynt utover for mange skolesteder, som har blitt gjort frem til nå, forsterker problemet.

Så dette handler ikke om penger. Det handler heller ikke om ondskap eller manglende vilje til å lytte.

Det handler om å ta ansvar for Innlandets fremtid – gitt den utfordringen vi har, og som vi ikke kan ønsketenke oss bort fra.

I kommentarartikkelen «Se til Innlandet» skrev NRKs Lars Nehru Sand i oktober klokt om hva Norge var vitne til:

«Selv om alle fortjener å bli sett, kan ikke nødvendigvis alle bli hørt. Det er der vi er nå. Det er nytt. Det er uvant. Og det vil bare bre om seg. Den norske fremtiden har allerede ankommet Innlandet. Det er derfor det tar fyr.»

Det handler om det demografiske dramaet vi ser i Norge og mange andre land: Fødselstallene går ned. Befolkningen blir eldre. Og det får konsekvenser.

Ulike regjeringer har gjennom en årrekke varslet om dette i sine perspektivmeldinger. Mitt fromme håp er at det etter hvert kan bli et tema også i middagsselskaper og rundt kafébordene:

Hvordan tilpasse oss realitetene, samtidig som vi beholder optimismen?

Hvis ikke risikerer vi nye runder av typen vi var vitne til i høst: en tidvis fordummende mediedekning, med seervennlige tårer, raseri og angrep mot politikere som ondskapsfulle idioter.

Og det trenger vi ikke, i disse tider med polarisering, Trump og høyreekstrem fremvekst.

En motvekt kom fra Høyre-leder Erna Solberg. Hun må ha glemt at det nærmet seg valgkamp, og sa til VG som sant var:

«Det som nå skjer i Innlandet, er noe vi kommer til å se flere steder fremover. Vi blir flere eldre her i landet, samtidig som vi får færre barn enn før».

Jeg var ikke fullt så begeistret for angrepene fra justisminister Emilie Enger Mehl (Sp).

Kanskje mest fordi hun brukte feil skjellsord.

«Politisk prostitusjon» er nemlig når man gjør noe man ikke mener, for å sikre seg en posisjon. Med meg var det jo omvendt:

Arbeiderpartiet ble klart største parti ved fylkestingsvalget, min posisjon som fylkesordfører var gitt.

Men jeg og vi valgte å samarbeide med partiene som ville gjøre det vi mente var tvingende nødvendig, selv om vi visste det ville bli sterke protester. Altså det som kalles politisk ryggrad.

Mehl skal til gjengjeld ha for det ektefølte engasjementet, og det er ingen tvil om at hun er i riktig parti.

Har man flest mulig små skoler som mål samme hva, og ønsker å bevare alt som det var, er det bare Senterpartiet man kan stemme på.

Den jeg fikk minst respekt for sist høst, var Sylvi Listhaug.

Å reise til Lom og gi inntrykk av at folk der har noen som helst interesse av å stemme Frp, var tragikomisk.

Den tragiske delen er at en politiker som kan bli landets neste statsminister, er villig til å gå så langt i å snakke folk etter munnen og holde dem for narr.

Hun representerer et høyreparti med markedsliberalistisk overtro på at skattekutt til de rikeste vil løse alle problemer.

Det er det siste Innlandet trenger. Det er få søkkrike mennesker her, og det er de som vil få det aller meste av potten når titalls milliarder skal deles ut i skattekutt.

For å dekke fellesskapets inntektstap, må det blant annet knipes inn i overføringen til kommuner og fylker.

Det vi trenger, er at den mest distriktsvennlige regjeringen Norge har hatt siden 1970-tallet, får fortsette.

En regjering som strekker seg så langt det er mulig for å styrke kommuneøkonomien, og som med billigere barnehager og SFO gjør det så lett som mulig å få og ha barn.

Men selv med den best tenkelige regjering i landet, kommer vi ikke unna det demografiske dramaet.

Det blir mange fakkeltog i årene fremover.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article