Det bør brukes mer tid på det som på kort sikt er mulig å realisere, og mindre tid på å utrede luftslott

Folk og næringsliv i distriktene trenger ikke firefelts motorveier. De trenger å komme seg forutsigbart og trygt fra A til B. I og rundt byene trenger vi en jevnere kapasitetsutnyttelse, mener kronikkforfatterne. Bildet: Kø på Oslo S i mars. Foto: Dan P. Neegaard

Kortsiktige løfter fører til at planene blir for langsiktige.

Politikerne anklages ofte for å være for kortsiktige i politikkutformingen slik at de kan vinne velgere. Når det er valgkamp, kan det være fristende å love et prestisjefylt samferdselsprosjekt som først skal betales mange år senere.

Selv om det kanskje ligger en kortsiktig motivasjon bak å love store og dyre samferdselsprosjekter, fører det paradoksalt nok til en Nasjonal transportplan (NTP) som blir for langsiktig.

Porteføljen av lovede prosjekter vokser stadig, uten at det er hverken fornuftig eller realistisk å bygge ut alle. Med store bindinger flyttes oppmerksomheten mot investeringer som ligger lenger og lenger frem i tid.

Tidsbruken i transportplanleggingen må omprioriteres. Det bør brukes mer tid på det som på kort sikt er mulig å realisere, og mindre tid på å utrede luftslott.

Gigaprosjektene tar for mye plass i planarbeidet

Meldingen om NTP 2025–2036 ble lagt frem for Stortinget våren 2024. Det var et år tidligere enn normalt. Årsaken var at det kort tid etter at forrige plan hadde begynt å gjelde, fremsto urealistisk å etterleve planen.

Kostnadsveksten i prosjektene var kraftigere enn det man klarte å følge opp med budsjettøkninger. I tillegg tilsa krig og uro økt behov på andre områder. Det måtte prioriteres strammere.

I den nye meldingen var derfor aktivitetsnivået tatt noe ned sammenlignet med forrige plan. Stortinget fattet imidlertid en rekke anmodningsvedtak i behandlingen av transportplanen.

Anmodningsvedtakene går i stor grad ut på å videreføre store prosjekter som var foreslått tatt ut av transportplanen, eller å fremskynde gjennomføring av prosjekter som var satt på vent. For å innfri planen og i tillegg innpasse de prosjektene Stortinget har bedt om, er ordreboken trolig fylt opp til et stykke ut på 2040-tallet. Og når prosjektene først kommer i gang, er det tilnærmet umulig å stanse dem – uansett hvor kostbare og trøblete de viser å seg bli.

Ta for eksempel jernbaneprosjektet Sandbukta-Moss-Såstad. Det skulle opprinnelig koste 5,7 milliarder kroner. Nå ser det ut til å ende på nærmere 30 milliarder kroner. Bane Nor kan opplagt ikke bare gå fra en svær byggegrop i Moss sentrum, men kunne det ha vært stanset i en tidlig fase? Som da man innså de krevende grunnforholdene?

Når gigaprosjektene krever mer oppmerksomhet, tid og penger, går det ut over mindre og ofte langt mer lønnsomme tiltak. Det er vedlikehold, fornyelse, mindre investeringstiltak og virkemidler som kan føre til en mer effektiv bruk av det transportsystemet vi allerede har.

Bruk mer tid på tiltak som kan gi effekt på kort sikt

NTP er først og fremst et politisk dokument som presenterer regjeringens transportpolitikk for de neste tolv årene. Før meldingen legges frem, gjennomføres et omfattende faglig arbeid.

Hvert fjerde år bruker departementer, statlige transportvirksomheter, fylkeskommuner, kommuner og organisasjoner enormt med ressurser på å skrive, analysere, kostnadsberegne, påvirke og diskutere det faglige grunnlaget.

Et vanlig forløp for arbeidet med NTP er at de statlige transportvirksomhetene får en bestilling om å utrede en rekke temaer som er relevante for stortingsmeldingen, som transportbehov, transportsikkerhet, klima og miljø. Deretter får typisk virksomhetene oppdrag om å analysere mulig ressursbruk på transportområdet i perioden planen gjelder for, og foreslå en best mulig prioritering av investeringer, fornyelse, drift og vedlikehold.

Men etter hvert som mer og mer av ressursbruken er bundet opp av igangsatte (og lovede) investeringer, er det mindre og mindre å prioritere mellom.

Transportvaner endres dessuten sakte. Det viktigste som har skjedd siden forrige rullering av transportplanen, er trolig at kostnadene for igangsatte og planlagte investeringer har økt. Og til slutt er det uansett politikerne som prioriterer. Brukes utrednings- og analyseressursene på riktig måte?

Det er ikke behov for en ny NTP etter samme modell i neste stortingsperiode. Transportvirksomhetene bør heller utfordres på å utforske tiltak og endringer som kan innføres på kort sikt og bedre utnytte det transportsystemet vi har.

Hvis alle de ressursene som normalt ville ha gått med på å analysere tiltak som ligger 20–30 år frem i tid, heller blir brukt til å finne ut hva vi kan gjøre de neste fire årene, vedder vi på at de kommer opp med noe lurt.

Gode grunnprinsipper som bør videreføres

Noen gode grunnprinsipper i gjeldende NTP bør tas på alvor og videreføres: Ta vare på det vi har, utbedre der vi kan og bygge nytt der vi må.

Hvis vi løfter blikket, kan vi si at de store utfordringene i transportsystemet i Norge kan deles i to:

1. I værutsatte og tynt befolkede deler av Norge er det problemer med uforutsigbarhet og transportsikkerhet.
2. I og rundt de store befolkningssentrene er det utfordringer med trengsel og et høyt utnyttet transportsystem.

Mange tiltak kan gjøres her og nå og ha større betydning for effektiviteten i transportsystemet enn de store prosjektene.

Folk og næringsliv i distriktene trenger ikke firefelts motorveier. De trenger å komme seg forutsigbart og trygt fra A til B. I og rundt byene trenger vi en jevnere kapasitetsutnyttelse.

Følgende tiltak kan iverksettes på kort sikt og gi raskt gi effekter:

• Dynamisk prising av veibruk og kollektivtransport
• Tiltak for intelligente transportsystemer (ITS): Bedre trafikkstyring og informasjon til trafikantene
• Forbedring av drift, vedlikehold og fornyelse av infrastruktur
• Smartere kjøp av transporttjenester med buss, ferge, fly, tog og annen kollektivtrafikk

Samferdsels-Norge trenger ikke flere vidløftige planer om gigaprosjekter som til slutt tvinger seg frem. Tid og ressurser må brukes på å få det transportsystemet vi allerede har, til å fungere best mulig.

Vi håper politikerne vil gi transportvirksomhetene mulighet til å prioritere og igangsette tiltak som kan gi effekt på kort sikt.