Det betyr ingenting om noen har rosa ankelsokker til bunaden

På begynnelsen av 1900-tallet var bunaden et marginalt og tidvis kontroversielt fenomen, skriver Mette Vårdal. Foto: Privat

Skal bunaden representere det mangfoldige landet vårt, må det også være rom for mangfoldig bunadbruk.

Jeg er en bunadinteressert historiker, og jeg bryr meg ikke om hvordan du bruker bunaden din på 17. mai.

Nylig lanserte jeg rapporten «Bunad nå! Status 2025» på oppdrag for Norsk institutt for bunad og folkedrakt, Norsk folkedraktforum, Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag og Studieforbundet kultur og tradisjon.

Kulturkamp med steile fronter

Bunaden som fenomen oppsto på slutten av 1800-tallet. Forbilder for bunaden fant de i folkedraktene som var i bruk i norske bygder på 1700- og 1800-tallet. Som tekstilinteressert historiker har jeg stor interesse av kunnskap om tradisjon og drakthistorie, og jeg deler og diskuterer det gjerne. Men det har fint lite å gjøre med den bunadbruken som manifesterer seg i all sin prakt hver 17. mai.

De første tiårene av 1900-tallet var bunaden et marginalt og tidvis kontroversielt fenomen. For mange år siden traff jeg en eldre dame som fortalte at da hun var ung på 1920-tallet og gikk med bunad i Karl Johans gate, opplevde hun å bli ropt etter og spyttet på. Noen kastet også stein etter henne. Det var en kulturkamp med steile fronter.

Det var først under og etter andre verdenskrig at bunaden fikk status som et samlende norsk symbol. Uavhengig av bakgrunn hadde nordmenn stått sammen og kjempet, og dette samholdet skulle nå bygge det nye Norge. Men enheten man jobbet for, og som bunaden symboliserte etter 1945, var ikke sann, hverken da eller nå. Det norske samfunnet er sammensatt og mangfoldig.

Uskrevne regler blir holdt i hevd

Som kong Harald sa i sin kjente tale fra 2016: «Norge er fremfor alt mennesker.» Og så fortsatte han med å fortelle hvor sammensatt vi er, med forskjellige minoriteter og som individer. Men til tross for dette mangfoldet, er det vi som er Norge.

Lytt til kongen, og gjør det mulig for alle som ønsker det å bli inkludert i en mangfoldig og levende bunadsbruk, skriver Mette Vårdal. Foto: Privat

Skal bunaden representere det mangfoldige landet vårt, må det også være rom for mangfoldig bunadbruk. I etterkrigstiden fikk vi sammen med økt bunadinteresse også en rekke uskrevne regler for hvordan bunaden kan se ut, hvordan den skal brukes og hvem som kan bruke den.

Disse reglene blir fortsatt holdt i hevd. Godt hjulpet av pressen i ukene før 17. mai begrenser de muligheten for å gjøre bunaden til et mer inkluderende symbol. La oss slutte med det. Lytt til kongen, og gjør det mulig for alle som ønsker det å bli inkludert i en mangfoldig og levende bunadsbruk.

Har ingenting å si på 17. mai

Like før jul i fjor ble bunadbruken innskrevet på FN-organisasjonen Unescos representative liste over immateriell kulturarv. Det er noe å være stolt av, men hvordan vi forvalter denne kulturarven, er opp til oss. Ethvert forsøk på å bygge en sterk enhet, slik vi gjorde etter 1945, bærer også i seg et element av eksklusjon. Om noen er innenfor, er det andre som er utenfor.

Er det viktig for oss å markere at bunaden ikke er for alle?

Selv om jeg applauderer en mer mangfoldig bunadbruk, betyr ikke det at jeg mener alle endringer er like bra. Bunaden bærer i seg potensial til å være et inkluderende, demokratisk og bærekraftig plagg. Men den kan like gjerne fungere ekskluderende, eksklusivt og bidra til økt forbruk.

Når vi skal vurdere utviklingen av norsk bunadkultur, er det dette vi bør diskutere, ikke et sett med uviktige regler.

Jeg ønsker meg en bunadbruk som har rom for alle. Om jeg selv gjerne fordyper meg i tradisjon og historie, så har det ingenting å si på 17. mai. Det som betyr noe da, er å oppleve et inkluderende fellesskap, smile til dem jeg møter og si «Gratulerer med dagen».

Da betyr det ingenting om noen har rosa ankelsokker til bunaden sin. Både Norge og bunadbruken har rom for at vi er ulike.