Det å «møte veggen» er et symptom på et velstandsproblem

Av disse er det et betydelig antall som har «møtt veggen» i møte med yrkeslivet og blir uføretrygdet eller langtidssykemeldt på grunn av psykiske lidelser. Det er en skamplett på velferdsstaten i et av verdens rikeste land. En skamplett som bare vokser i omfang.

Hvordan har vi havnet i en slik situasjon?

Siden politikere, psykologer, leger og annet helsepersonell ikke har klart å knekke koden som skal til for å viske ut denne skampletten, tillater jeg meg i all ubeskjedenhet å uttrykke noen tanker om fenomenet, selv om jeg ikke har helsefaglig bakgrunn. Jeg har kommet gjennom et åttiårig langt liv, inkludert et sekstiårig langt yrkesliv, med helsen i god behold og uten sykemeldinger.

I mitt yrkesliv har jeg alltid jobbet med, og sammen med, mange mennesker med vidt forskjellig bakgrunn, sosialt, etnisk og økonomisk. Jeg har erfart å være underordnet, sideordnet og overordnet i stillingshierarkiet. Det underlige er at jeg aldri hørte om, eller opplevde, noen som «møtte veggen». For om lag tjue år siden begynte min sønn sin yrkeskarriere, først som «trainée» (lærling), senere som fast ansatt. Det var fra ham jeg første gang hørte om noen som hadde «møtt veggen», og det var heller ikke et engangstilfelle.

Det er naturlig å spørre hvorfor så mange møter veggen i dag, når de ikke gjorde det da jeg var yrkesaktiv? Er arbeidslivet blitt så mye hardere og mer krevende? Min opplevelse er at arbeidslivet har endret seg, selvfølgelig, men det er ikke blitt hardere og mer krevende enn tidligere. Det er derimot de unge som er dårligere forberedt til møte med yrkeslivet. De er mindre robuste, mer tynnhudet og blir lettere krenket enn tidligere debutanter var. Mange unge ikke i stand til å mestre sitt eget liv og tilpasse seg yrkeslivet.

Nesten samtlige barn vokser i dag opp under voksenkontroll fra de blir født, gjennom barnehage, skole, skolefritidsordning, ungdoms- og videregående skole og organiserte fritidsaktiviteter. De har vokst opp overbeskyttet, med hjelm, knebeskyttere og redningsvest, både i fysisk og overført betydning. De har sjelden eller aldri opplevd frihet i fri dressur, uten voksenkontroll. Samtidig har de har alltid vært «sjef» i tilværelsen, aldri «underordnet». De har vært sjef på skolen fordi vi har en skole dere læreren ikke får lov til å være sjef (ref. undervisningsloven §9A). De har vært sjef i hjemmet der foreldrene har fungert som «butlere» og «curlingforeldre» og beskyttet dem mot alle ubehageligheter. Foreldrene har fortalt dem hvor fantastisk intelligente de er. De har fått ros når de klarer å knytte skoen, pumpe sykkelen, stå opp om morgenen og å telle til ti.

Disse ulykkelige unge menneskene har, på grunn av misforstått omsorg, ikke fått mulighet til å lære mestring av eget liv. Da blir de heller ikke i stand til å mestre yrkeslivet, der de må begynne som underordnet/lærling. Noe som igjen innebærer at de må stille på jobb til avtalt tid, gjøre det de får beskjed om, også «drittjobbene», og kanskje det aller verste: de opplever at de ikke er de genier som mamma og pappa har hevdet gjennom hele oppveksten. Det er andre på jobb som er flinkere enn dem selv. Ikke rart at yrkeslivet for disse fortoner seg som et «redselskabinett». Det å «møte veggen» er en ubehagelig erkjennelse av å ikke strekke til. Å være ute av stand til å mestre eget liv.

Det å «møte veggen» er et symptom på et velstandsproblem, et livsstilproblem, et kulturproblem og et resultat av misforstått omsorg. De som «møter veggen» og føler seg mislykket i et utenforskap har aldri fått erfare den trygghet som mestringsfølelsen gir.

Dersom man ønsker å få de unge i utenforskap tilbake i utdanning og yrkesliv, må man lære dem å ta ansvar for egne handlinger og bli trygge på seg selv. Å lære barn og mestre livet er først og fremst en foreldreoppgave. Vi har våre barn «til låns» noen korte barne- og ungdomsår. Vår hovedoppgave som foreldre i løpet av disse årene er å lære dem en livsmestring som de kan møte voksenlivet med. Det er en krevende oppgave fordi den innebærer å sette grenser og si nei når man har mest lyst til å være snill og si ja. Det innebærer å ta ansvar for egne handlinger og konsekvensene av disse. Det innebærer å takle motgang, reise seg igjen etter nederlag, og ikke overlate alt ubehag og problemløsning til foreldrene.

Barn og unge må tidlig lære at livet er et fantastisk sted å være, men at det ikke alltid er en dans på roser. De må lære at vi lever i en verden som ikke alltid er rettferdig og perfekt, at livet består av motgang og medgang, oppturer og nedturer. I en slik verden er derfor viktig å lære livsmestring tidlig. Det er den beste medisin i møte med «veggen», mot psykiske problemer og mot utenforskap.