Denne delen av sentrum er Oslos ville bakgård

Hausmannsområdet er rikt på ny og gammel Oslo-historie og begynner å tre frem som den tette, selvgrodde og høyst urbane byen «alle» ønsker seg i vår tid, skriver kronikkforfatteren. Bildet er tatt i Mariboes gate. Foto: Paal Audestad

Historisk har området hatt lav status. Men det er her i Hausmannskvartalene at mye av Oslos mest interessante bykultur har vokst frem.

De fleste Oslo-folk har vært der. De har spist asiatisk i Torggata, stått svette i kø utenfor Rockefeller, drukket øl i et mørkt lokale de ikke helt husker navnet på, eller hastet gjennom Møllergata på vei et annet sted. Mange jobber der. Noen få bor der. Likevel er det overraskende få som tenker på dette området som et strøk i seg selv – med en egen historie og identitet.

Jeg snakker om Hausmannsområdet. Eller Hausmannskvartalene. Eller Hammersborgområdet, for den saks skyld. Allerede her begynner problemet – eller kvaliteten, alt etter som. For dette er et sted som ikke helt lar seg navngi, og nettopp derfor heller aldri lar seg temme.

Ifølge Oslo byleksikon består Hausmannskvartalene av de 15 kvartalene avgrenset av Hausmanns gate, Storgata, Hammersborggata og Møllergata. I praksis glir området ut i Ankerløkka, Fjerdingen og Hammersborg. Kanskje er det mer presist å snakke om et mentalt kart enn en tydelig avgrenset bydel: et flatt rutenett mellom Hammersborghøyden og Akerselva, dominert av 1800-tallets murby, lave bygg, tette gater og et uvanlig høyt antall blå skilt.

Dette er klassisk, kompakt by – den typen alle sier de vil ha mer av, men som sjelden lar seg planlegge frem i dag. Likevel har området lenge vært lavmælt i byens selvfortelling. Hvorfor?

Et strøk uten selvtillit

Hausmannsområdet har historisk hatt lav status. Det var del av den tradisjonelle østkanten, selv om det ligger vest for Akerselva, og huset i sin tid noen av byens tyngste institusjoner for fattigdom og sosial kontroll: Tukthuset, Prindsen tvangsarbeidsanstalt, fattigsykehus, fattighus og kirkegårder. Dette var byens bakrom – stedet man håndterte det som ikke passet inn i den borgerlige sfære.

Den rollen har ikke forsvunnet, bare skiftet form. Fortsatt trekkes byens rusmiljøer fra Storgata inn i de roligere bakgatene og parkene her. Fortsatt oppleves enkelte gater som mørke, litt uavklarte, litt på siden. Og kanskje er det nettopp derfor området aldri har utviklet den patriotiske selvbevisstheten man finner på Grünerløkka, Grønland eller Tøyen.

Hausmannsområdet er også bokstavelig talt splittet opp: mellom bydeler, forvaltningsnivåer og mentale kart. Det tilhører liksom alle og ingen. I bysosiologisk forstand er det et liminalt område – et hverken-eller. Slike steder har ofte lav status, men høy kulturell produktivitet.

Downbeat Oslo

For det er her, i denne gråsonen, at mye av Oslos mest interessante bykultur har vokst frem. Dette var rockens arnested i Norge. Dette var stedet der blitzere og nynazister barket sammen på 1990-tallet, mens 18-åringer kjøpte sine første halvlitere på Møllers.

Mange jobber der. Noen få bor der. Likevel er det overraskende få som tenker på Hausmannsområdet som et strøk i seg selv – med en egen historie og identitet, skriver kronikkforfatteren. Her er Osterhaus’ gate. Foto: Paal Audestad

Her lå homsenattklubben Den Sorte Enke vegg i vegg med strippeklubber og roots-puber. Senere kom Blå, Sikamikanico, Kniven, The Villa, Robinet, Bar Lardo – innovative utesteder drevet frem av subkulturer, ikke markedsanalyser.

Møllergata er nøkkelen til området. Den slynger seg fortsatt i terrenget, akkurat som den har gjort siden hestens tid. Inntil nylig var den en av sentrums viktigste bilårer – et paradoks, gitt dens intime skala.

I Møllergata og Hausmannskvartalene er det spesialistforretningene som gir identitet til området: vinyl på Big Dipper, spill på Warhammer, Oslo Foto og Oslo Sportslager, og kokkekniver på Culina. Denne type nisjehandel finnes knapt andre steder i landet. Dette er butikker folk reiser til.

En selvgrodd urbanitet

Samtidig er området, paradoksalt nok, også ganske kjedelig. Her ligger et forbløffende antall lukkede kontorer, fagforbund, etater og religiøse menigheter man knapt vet hva driver med. Men nettopp denne blandingen – av det intense og det stillestående, det åpne og det lukkede – har skapt en sjelden urban atmosfære.

Hausmannsområdet er også blant de mest flerkulturelle delene av Oslo. Det var byens jødiske kvarter, og historisk sett et testområde for det internasjonale serveringslivet som senere ble eksportert til resten av landet.

Dette er en by man kan gå seg vill i. En by der det fortsatt finnes rom for serendipity – følelsen av å finne noe verdifullt mens man egentlig var på vei et annet sted. Et galleri i en bakgate. En vinylbar. Et portrom med historie.

Nå skjer det noe

Og akkurat nå er dette området i ferd med å endre karakter. Torggata og Storgata er allerede oppgradert til bymiljøgater. Kristparken er pusset opp. Obos har flyttet. Det nye regjeringskvartalet åpner snart, med tusenvis av arbeidsplasser og nye forbindelser på tvers av byen.

Viktigst av alt: Møllergata blir tilnærmet bilfri. Fra å være gjennomfartsåre blir den en grønn forbindelse mellom Grünerløkka og fjorden. Det er vanskelig å overvurdere hva alt dette vil gjøre med områdets attraktivitet – og sårbarhet.

Statlige signalbygg fungerer som statusmaskiner i eiendomsmarkedet. Samtidig er det et velkjent fenomen at de mest interessante bymiljøene finnes der leieprisene er lave nok til å tillate eksperimentering, langsomhet og «feil».

Noen utviklere har allerede begynt å spille på lag med områdets mytologi. Deich, Hauskvartalet, restauranten Happy Ending og det kommende hotellet The Hoxton låner alle litt av det rufsete, det edgy, det «ekte» i kvartalene. Noen kaller det respekt. Andre vil si shabby chic i urban skala: slitasje som estetikk, historie som branding.

Hva står på spill?

Hausmannsområdet er kanskje det siste stedet i Oslo sentrum som fortsatt føles uplanlagt. Ikke kuratert. Ikke ferdigfortalt. Det er en gave – men også en utfordring.

For hva skjer når dette området endelig får den oppmerksomheten det fortjener? Når det blir et konsept? Blir det en Airbnb-landsby? En kulisse? En slagmark mellom nye leietagere og gamle utelivsveteraner?

Eller kan det utvikles videre på sine egne premisser – som et tett, mangfoldig, selvgrodd byområde der edge ikke bare er et markedsføringsgrep, men en reell sosial kvalitet?

Før man svarer på det, må man i det minste ta området på alvor. Lytte til historiene som allerede finnes der. Anerkjenne at dette ikke er et tomt lerret, men lag på lag med byhistorie.

Hausmannsområdet har aldri bedt om å bli elsket. Det har bare vært der – i randsonen av sentrum. Kanskje er det nettopp derfor det nå fremstår som Norges mest urbane sted.