Denne boka har jeg venta på

2 hours ago 2



Hei sveis!

Jeg er verken same eller irsk katolikk, men denne uka har jeg lest to bøker som tok meg dypt inn i de kulturene. De handler begge om identitet, stolthet og skam – med en mormor i sentrum.

Mens historiebøkene forteller den offisielle, store historien, er det ofte kvinnene som forteller den nære, personlige historien. Jeg elsket når mamma fortalte fra gamle dager: Om da hun mistet kaninunger i utedoen, eller om den snille tyske soldaten som kom med sjokolade på julaften.

Noen ganger kunne vi barna snappe opp biter av fortellinger vi ikke skulle høre, om alkohol­problemer, spontan­aborter, et barn som ble sendt vekk under skrinne år.

Jeg tror slike fortellinger, både de stolte og de skamfulle, er kjent for oss alle, og er en av grunnene til at det er lett å relatere til de to bøkene jeg nettopp har slukt.

Portrettfoto av Siss Vik og hennes signatur.

La oss begynne med den norske boka.

Jeg hadde kanskje ikke kastet meg over en roman med tittelen «Same­problemet» om ikke forfatteren var Kathrine Nedrejord. Hun har vært et åpenbart talent siden første bok i 2010, og jeg blir stadig imponert over det hun leverer, om det er bøker, dramatikk – eller å være ekspert på Jon Fosse.

Hun har skrevet flere barne- og ungdomsbøker om å vokse opp som same, men dette er første gang hun skriver om det å være same i en voksenbok. Som i tidligere romaner skriver Nedrejord tett på egne erfaringer, men ikke helt likt.

«Sameproblemet» har fått strålende kritikker og er allerede inne på bestselger­lista, kun dager etter den kom ut.

Kathrine Nedrejord med vind i det lyse håret, ved Seinens bredd.

SCENESKIFTE: Barentshavet ble byttet ut med Seinen da Kathrine Nedrejord flyttet til Paris for å studere, slik hovedpersonen også gjør.

Foto: Kathrine Nedrejord

Jeg-personen er en norsk journalist bosatt i Frankrike. Hun har en nyfødt datter og har begynt å synge til henne på morsmålet. Så kommer det telefon nordfra om at mormor, eller áhkku som det heter på samisk, er død.

Marie Engmo er same, men hun synes det er en krevende identitet og har skjult den godt. Samboeren har aldri vært med henne til Norge og blir overrasket når den norske kjæresten henter fram samiske ord.

Marie reiser alene hjem til begravelsen. I møtet med det finnmarkske landskapet og mormorens hus, blir hun overveldet av minner og følelser. Sameproblemet presser seg på igjen.

For hva er det å være same? Det er ikke noe du kan se på en DNA-test. Er det å gå med kofte? Å snakke samisk? Kanskje er det å vokse opp med mormors fortellinger?

Ved å skrive om mormoren sin, ruller jeg-personen ut flere generasjoner med samisk erfaring. Så lenge familien bor der samer er i majoritet, tenker de ikke over at de er samer. Et bryllup er et bryllup, ikke et samisk bryllup. Men når familien flytter til et sted der samene er i minoritet, blir de definert ut fra sin annerledeshet.

Jeg er 17 år eldre enn Kathrine Nedrejord, men vi vokste begge opp i en tid da det samiske fortsatt var ukult sett med nordmenns øyne. Vi var barn i tiden før joik ble kategori i Stjernekamp, før Sannhetskommisjonen skrev sin rapport og før den norske stat sa unnskyld til det samiske folket.

Når Nedrejord beskriver skolegården med klassekameratenes vitser om jukselapp og skvettlapp, husker jeg med gru at vi lo godt av de vitsene på min skole også.

Et lyshåret barn (Kathrine Nedrejord) i Karasjok-kofte og rød strømpebukse står oppstilt for foto i stua

BARNEKOFTE: Forfatteren sjøl ble foreviget med sin barnekofte av pappa Steinar. I boka blir hovedpersonen tilbudt en barnekofte til datteren sin, men er usikker på om hun vil ta imot.

Foto: Steinar Olsen / privat

Selv om jeg er nordmann, og således en av the bad guys i historien om Norges undertrykking av samene, får jeg se verden med et samisk blikk i denne boka.

Vi blir med Marie til Norge, så godt beskrevet at jeg kjenner meg godt igjen i det å kikke ut flyvinduet og bli slått av det norske landskapet, og snuse inn den friske lukten når du går ned flytrappa.

Maries driftige mormor minner meg om min farmor, som alltid bakte, kokte og vasket, som fortalte historier og herma etter folk og var en kraft i familien.

Vi får høre om da áhkku som liten jente begynte på norsk skole og plutselig skulle snakke et helt nytt språk. Det vekker minner hos meg om da jeg begynte på sveitsisk skole som fireåring uten å kunne et ord fransk.

Forskjellen er at i Sveits kalte de meg kjærlig la petite viking eller la petite eskimo (de var ikke så nøye på det), ikke lappjævel eller fjellfinne, som de samiske barna opplever.

Siss Vik titter ut bak boka Sameproblemet, som er sterk rød og blå

Foto: Alexander Fredriksen /

I likhet med mange nordmenn har jeg mye å lære om samisk historie. Jeg tror jeg vet langt mer om amerikansk kultur enn om samisk, og det er flaut. Artister som Mari Boine og Ella Maria Hætta Isaksen har åpnet øynene for samisk musikk, men jeg innser at jeg har savnet en roman som denne.

For jeg blir jo helt på lag med det samiske. At jeg-personen er motvillig til å videreføre samisk språk, kultur og klær til barnet sitt, gir meg lyst til å rope til henne: MEN HALLO! DU MÅ JO TA MED DATTERA DI NORDOVER!

Plutselig blir det viktig for meg at en fiktiv baby skal få oppleve sin samiske tilhørighet. Det virker som et overgrep ikke å innlemme henne i áhkkus historie og vise henne landskapet som har formet moren og hennes slekt.

Jeg gleder meg til å prate om boka utover høsten, og tror at «Sameproblemet» kan bli den viktigste døråpneren for nordmenn til samisk kultur siden «Ante» gikk på NRK i 1975.

En mor og et barn sitter i sofa og leser i en bok. I bakgrunnen ser man en peis.

Mormorens hemmelighet og Irlands traume

Noe pirret nysgjerrigheten min da boken «Min mormors hemmeligheter. Eller: Forsvunne personer» landet på pulten min. Så da forfatteren Clair Wills kom til Oslo denne uka, troppet jeg opp på litterær salong på forlaget Press.

En dame rundt 60 i kjole snakker mot et publikum i mikrofon med levende kroppsspråk og en mann med mikrofon lytter

Clair Wills intervjuet av redaktør Trygve Riiser Gundersen, i bokbad på forlaget Press

Foto: Thomas Mala/Press forlag

I likhet med «Sameproblemet», handler også denne boka om en mormor, om skam og om et nasjonalt traume. Men Clair Wills er historiker, og hennes bok er ikke roman, men en blanding mellom memoar og historiebok, en dypt personlig fortelling om en hemmelighet irene har forsøkt å fortrenge.

Før vi kommer inn på Clairs historie, må jeg forklare et veldig irsk fenomen. Som er sterkt katolsk land har abort vært forbudt fram til 2018, og det var en stor skam hvis en jente havna i uløkka.

På nittenhundretallet ble gravide ugifte kvinner sendt vekk til såkalte mother and baby homes. Der fødte de barnet og etterlot det på hjemmet. Ofte ble barnet adoptert bort, gjerne til Amerika, mot mødrenes vilje. Andre barn bodde på hjemmet til de kunne gjøre nytte for seg med å ta løsarbeid på gårder.

I et land med ekstrem fattigdom hadde hjemmene så dårlige ressurser at barna ofte døde av manglende ernæring. I 2014 kom en irsk lokalhistoriker over en septiktank i Galway som inneholdt likene til 900 babyer og småbarn. Ettersom de var født i synd, fortjente de ikke en kristelig begravelse.

Små esker med navn på døde barn ligger samlet, med noen kosedyr foran og et barn som bøyer seg over en av eskene

En markering med «kister» med navn på de døde barna som ble funnet i sisterne på mødrehjemmet i Tuam, Galway

Foto: CLODAGH KILCOYNE / Reuters

Funnet av barnelikene utløste et ramaskrik i Irland, og i 2021 kom rapporten som viste at rundt 9000 barn hadde dødd i statlige og katolske omsorgsinstitusjoner i Irland.

Det kom fram at 57 000 barn ble født bortgjemt på slike hjem. Staten gikk ut med en offentlig unnskyldning, men hvordan taklet familier og individer det som hadde skjedd?

Clair Wills er irsk på morssiden og hadde begynt å snuse i arkivene til et av disse mødre­hjemmene før skandalen var et faktum. Både moren og mormoren var glad i å fortelle historier, men det var noe som var utelatt, noe som skurret.

 Min mormors hemmeligheter Eller Forsvunne personer

Foto: Press forlag

Etter å ha gravd i historien, fant Wills ut at hennes onkel Jackie hadde gjort en nabojente gravid, og at mormoren hennes nektet dem å gifte seg. Jenta, som var 19 år, ble sendt på mødrehjem og fødte en datter, Mary, som siden tok livet sitt. Onkel Jackie var eldst og skulle tatt over gården, men rømte til England da dette skjedde.

Ingenting av dette ble det snakket om. Det var som om de ikke fantes.

Da Clair skjønte at hun som barn hadde tilbrakt sommerferiene på den lille gården til mormoren, mens kusinen hennes Mary vokste opp like ved på et mødrehjem, ble hun rasende.

Clair hadde selv blitt gravid utenfor ekteskapet, og hennes baby ble tatt varmt imot av hele slekta. Hvordan kunne mormoren ha nektet sønnen å gifte seg og sendt fra seg et barnebarn på denne måten?

Et svart hvit bilde av en eldre kvinne som holder et småbarn på armen, omransket av to voksne og tre barn med strikkegenser

Da familien var på besøk hos mormoren, manglet det folk på familiebildet, som Clair ikke visste om.

Foto: Clair Wills private foto

Fordi ugifte kvinner og mødrehjem var skambelagt, er det vanskelig å finne informasjon i arkiver. Mange av dem ble destruert med vilje. Som historiker har Clair Wills dermed lite fakta å gå på når hun skal skrive familiens historie. Og så kan hun ikke stole på morens og mormorens fortellinger heller.

Hun er dermed tvunget til å gå på jakt i historienes tomrom, lese mellom linjene, lytte til det usagte. Hun bruker også seg selv. Clair Wills sa noe som jeg ikke er blitt helt klok på ennå:

– Vi er vårt eget arkiv.

Hun mener at også de utelatte historiene, familiens hemmeligheter, preger måten vi lever på i nåtiden. Selv om de ikke kommer ut i lyset, hvis jeg forstår henne rett.

Det er en interessant tanke, som jeg må grunne på.

Wills' dypt personlige historiebok har i hvert fall hjulpet mange irer til å lete i sine egen familiehistorier etter bortsendte mødre og barn. Det viser brev hun har mottatt. Med å lytte til tomrommene i fortellingene, har hun tvunget folk til å omskrive klisjeen om den irske familien som en stor, inkluderende familie der alle var velkommen.

Ukas bilde

Journalist Sven Bisgaard Sundet og jeg har i 2024 nesten byttet personlighet. Sven er en legende som programleder i podkasten «Heia fotball», som jeg var fullstendig hekta på under fotball-EM i sommer.

Men mens jeg brukte timevis på å skrolle meg gjennom morsomt fotballstoff på mobilen hver dag, hadde fotballeksperten skjermforbud.

Sammen med tidligere fotballspiller og forfatter Mike Stilson gjennomførte Sven nemlig prosjektet Avlogga. I ett år har de to lagt mobilen helt vekk, blitt forska på, og det er blitt laget bok og TV-serie om prosjektet.

Da jeg leste saken om Sven Bisgaard Sundet på nrk.no, ble jeg både skamfull og misunnelig. For mens min lesing tørket helt inn i sommer, ble Sven en racerleser. Målet hans var å få lest 40 bøker på et år, nå er han oppe i 57.

Jeg ringte Sven og ba ham sende meg et bilde til inspirasjon:

Sven Bisgaard, med skjegg og en caps det står Avlogga på, står ved siden av et tårn av over 50 bøker i alle farger

Foto: Tora Landrø

Med mobilen ute av livet, har Sven alltid med seg en bok, fortalte han. Får han ti ledige minutter i bilen, forsvinner han rett inn i boka. Etter å ha trent seg opp, kobler hjernen seg nemlig fort på teksten.

ARGH! Sånn var jo jeg før! Av og til gikk jeg og leste på gata fordi jeg var så engasjert. Nå må jeg sette alarm på for å tvinge meg til å lese en halvtime ute å sjekke mobilen. Jeg er ikke klar til å logge av skrolling og mobilspill ennå, men kanskje vil TV-serien og boka overbevise oss om at det er lurt?

Jeg fikk også sendt over Svens sirlige liste over leste bøker, som var en herlig miks av fotballbøker, norske samtidsromaner, klassikere og bøker om skjermbruk.

Her er bilde fra notatblokka, håper du også blir inspirert!

En tettskrevet notatblokk med dato og navn og forfatter på de 57 bøkene Sven Bisgaard Sundet har lest på et år

Jeg ser vi har litt overlapp på leste bøker, og at Sven har lest Orwells «1984», som jeg holder på med for tiden.

Foto: Tora Landrø

Kommentér

Er lesing noe du ville gjort mer av om du la vekk smarttelefonen? Kunne du tenke deg å ofre mobilen for å være mer til stede i bøkenes verden?

Publisert 21.09.2024, kl. 08.03 Oppdatert 21.09.2024, kl. 08.07

Read Entire Article