Den politiske unnlatelsessynden

Det norske velferdssamfunnet har nytt godt av denne forståelsen. Skapt av Arbeiderpartiet, justert av Høyre, med resten av de norske partiene som gode, men stort sett unødvendige støttehjul. For sosialdemokrater er vi i bunn og grunn blitt alle sammen etterhvert.

Men noe har skjedd. Folk tror ikke lengre. Stadig flere opplever å stå utenfor velferdssamfunnet. Verdiskapningen oppleves ikke lengre rettferdig fordelt. Skoler og eldreomsorg er under press, skatter og avgifter, økte matvarepriser, høye renter og strømpriser rammer alle. Men det rammer hardest for de som har minst fra før.

Det er en krevende oppgave å tvinge folk til å tro. Ikke er det spesielt klokt heller. Det som har vist seg å virke, er først å forstå tiden man lever i, og så finne svarene. Når politikere ikke forstår går det feil vei, enten folk tror på svarene eller ikke. Og når det viktigste blir å levere svar man tror folk vil høre, uavhengig av forståelse, så går det virkelig galt. Vi velger våre tillitsmenn for å ta ansvar. For å tilegne seg kunnskap, og for å ta de vanskelige, men riktige, valgene på våre vegne. Vi velger dem for å representere, men også for å lede.

Einar Gerhardsen, Erik Brofoss, Trygve Bratteli og resten av ørnene, hva var det de forstod? De gjennoppbygde en nasjon preget av okkupasjon. Det var ikke arbeid til alle som ønsket, de hadde familier som i snitt fikk 3 barn, og velstanden, eller mangelen på velstand, var relativt jevnt fordelt. Konsekvensen var behov for velferdsordninger, statlig motivert økonomisk vekst, skolebygninger og arbeid til alle. Omsorgsboliger var ikke oppfunnet enda, og andelen aktuelle brukere i befolkningen var uansett relativt lav.

Det er andre tider nå.

Dagens politikere har et helt hjelpemiddelapparat for å hjelpe dem til å forstå den tiden de lever i. Norges Offentlige Utredninger (NOU), heter de. Politiske vedtak i dag er enten på grunn av, i tråd med, eller på tvers av en NOU. I tillegg er det et hav av forstand i mange NOUer som av forskjellige årsaker aldri finner veien til et politisk vedtak.

Og det er her det går galt. Det finnes politikere som ikke tilegner seg denne forstanden, de ønsker heller å lage sin egen virkelighet, med sine egne svar de tror folk vil høre. Så finnes det politikere som leser og forstår, men som ikke evner, eller ønsker, å kommunisere løsningen. Sist, men ikke minst: De som forstår, men som er mest opptatt av å gi motsatt svar av de andre.

Her er to enkle, men illustrerende eksempler:

Finansdepartementets Perspektivmelding er kongen av NOUer. Den lages hvert fjerde år, og forteller tørre og kjedelige fakta om rikets tilstand og forventede utvikling.

Perspektivmeldingen forteller at helse og omsorgstilbudet i Norges mindre kommuner står i fare for å kollapse. Årsaken er IKKE sentralisering eller fraflytting. Årsaken er at vi ikke lengre lever i en tid hvor vi får 3 barn, vi får 1,4. Det fødes ikke nok barn. Skolepulter står tomme, bedrifter og tjenester legges ned fordi inntektsgrunnlaget og arbeidskraften tørker ut. Alle på Stortinget vet dette. På begynnelsen av 2000-tallet tok Arbeiderpartiet rev i seilene og ville slå sammen kommuner som et avbøtende tiltak, men da var Høyre imot. Når Høyre kom i regjering og ville gjøre det samme, snudde Arbeiderpartiet og var imot. Til alt overmål fikk Senterpartiet gjennom et «frivillighetsprinsipp», som i praksis gir små kommuner rett til å kjøre seg selv i grøfta. Byrden med å bære de små, ineffektive og dyre kommunene faller på de større kommunene, som egentlig har nok med seg selv. Temaet er sist aktualisert ved skolenedleggelsene i Innlandet. Selvfølgelig kan det ikke opprettholdes skoler, når det ikke fødes barn til å gå på dem. Den erkjennelsen, hadde vært å forstå tiden vi lever i.

NOU 2024:7 – Norge og EØS: Utvikling og erfaringer. En utredning bestilt ifbm Hurdalsforhandlingene, støttet av Fellesforbundet. Konklusjonene er entydige: Norge tjener stort på vårt EØS medlemskap, Norge bør så raskt som mulig implementere utestående EU-direktiver og Norge bør få mer kunnskap om EU. Eneste alternativet til EØS er fullt EU-medlemskap. Hadde regjeringen oppført seg som om den forsto tiden vi lever i, så hadde forhandlinger om EU-medlemskap vært igang for lengst, og Senterpartiet sammen med Fellesforbundet hadde spilt hovedrollen med å fortelle folk hvorfor det er en riktig ting å gjøre. For folk må tro på svarene. Det er dessverre det motsatte som skjer, med fortvilelse, frustrasjon og politikerforakt som resultat.

Dagens politiske system er dessverre ikke så opptatt av å forholde seg til tiden vi lever i. Det har laget sin egen dynamikk, som gjerne unnlater å forholde seg til virkeligheten. Og det er ikke bare særinteressepartiene og populistene som utgjør problemet. Det største ansvaret hviler på styringspartiene, som unnlater å være samkjørte om en virkelighet de alle ser.