Den historiske satiren forsvant med angrepet mot Charlie Hebdo. Kanskje vant terroristene likevel.

11. januar 2015 demonstrerte 45 stats- og regjeringssjefer og flere millioner mennesker mot terror. Her fra Paris. Foto: Peter Dejong, AP/NTB

7. januar er det gått ti år siden terrorangrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. Det har fått enorme konsekvenser – ikke bare i Frankrike.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Hver detalj fra den dagen er spikret i hukommelsen. Politioppbudet og sjokkerte vitner i den lille gaten foran lokalene til satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. Ryktet hadde spredt seg over hele Frankrike: et islamistisk terrorangrep.

Fem av landets mest kjente karikaturtegnere og seks andre personer var blitt regelrett likvidert med kalasjnikov og rakettkaster, midt under et redaksjonsmøte mot rasisme. En politimann ute på gaten som forsøkte å stanse terroristene da de flyktet, ble også drept.

Rystet en hel verden

«Frankrike er rammet midt i hjertet», sa statsminister Manuel Valls. Gjerningsmennene, de to brødrene Cherif og Saïd Kouachi, ble drept to dager senere, etter å ha forskanset seg på et trykkeri og tatt eieren som gissel. I mellomtiden hadde deres medsammensvorne Amedy Coulibaly drept en politikvinne, og dagen etter skjøt han fire kunder i en gisselaksjon mot en jødisk butikk.

Angrepene rystet en hel verden. 11. januar samme året demonstrerte 45 stats- og regjeringssjefer og flere millioner mennesker mot terror. Mange holdt en blyant i hånden som et symbol på ytringsfrihet, og slagordet «Je suis Charlie» («Jeg er Charlie») ble født.

Ti år er gått siden disse redselsdagene, som fremdeles har etterdønninger. Ikke bare Charlie Hebdos redaksjon ble rammet, men også en av våre viktigste demokratiske verdier: ytringsfriheten.

Stéphane Charbonnier (Charb), Jean Cabut (Cabu), Bernard Jean-Charles Verlhac (Tignous), Philippe Honoré og Georges Wolinski hadde i Voltaires ånd videreført tradisjonen med antiklerikaleantiklerikaleSom motarbeider geistlig makt eller påvirkning. Kilde: ordbøkene.no tegninger fra 1800-tallet. «Man kan le av alt» var deres motto. De radikaliserte brødrene Kouachi lo ikke. Tegnerne måtte bøte med livet.

Ble umiddelbart saksøkt

Angrepet 7. januar 2015 har en kontekst. Det var hverken det første eller det siste. Egentlig begynte det da en islamist drepte den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh i 2004. Han hadde laget den islamkritiske filmen «Underkastelse» sammen med Ayaan Hirsi Ali, som overlevde ved å dra i eksil.

Året etter kom Muhammed-karikaturene i den danske avisen Jyllands-Posten, som Charlie Hebdo publiserte i 2006. Magasinet ble umiddelbart saksøkt av muslimske organisasjoner, men vant rettssaken. Fem år senere ble lokalene rammet av en brann, og magasinet var mer truet enn noensinne. Sjefredaktør Charb hadde livvakt døgnet rundt – som også ble drept 7. januar 2015.

Etter angrepet overtok Laurent Sourisseau, kalt Riss, hans rolle. Han ble selv såret i skulderen og har ikke én, men et helt oppbud av livvakter. Han lever med sine døde venner hele tiden.

«De er alltid der, jeg hører dem alltid snakke, og avisteamet og jeg går hele tiden frem og tilbake mellom dem og oss selv. De siste ti årene har jeg forsøkt å være et mellomledd mellom dem og de unge. Du kan ikke forstå hva vi gjør hvis du ikke har de døde i tankene,» sier han til den franske avisen Le Monde.

Han ønsker likevel ikke at minnemarkeringene skal bli for gravalvorlige, men heller kommuniserende.

Må fortelle hva som skjedde

Hvilket budskap ønsker magasinet å formidle i dag? «Folk er fortsatt mye mer Charlie enn man skulle tro», mener tegneren Corinne Rey (Coco). Hun ble for ti år siden tvunget av Kouachi-brødrene til å taste inn koden til kontorene. De holdt automatvåpen mot nakken hennes og truet datteren. Som de andre få overlevende var hun fast bestemt på at magasinet måtte overleve.

«I dag har vi en tendens til å se alt gjennom prismet til sosiale nettverk. Det er dystert, spesielt med Elon Musk. Man må prøve å ikke bli for oppslukt av det, for det får så mye oppmerksomhet», forklarer Coco.

Hun, Riss og kollegene har måttet vitne i rettssakene etter angrepet. Brødrene Kouachi ble drept, men deres medsammensvorne fikk strenge straffer. Sist ble Cherif Kouachis mentor Peter Chérif dømt, en av sjefene for Al-Qaida på Den arabiske halvøya, som påtok seg ansvaret for angrepet. Charlies unge, hardt sårede webmaster Simon Fieschi orket så vidt å vitne, men døde like etterpå og ble det 12. offeret.

Men først og fremst har de overlevende en pedagogisk rolle og reiser rundt til skolene for å vitne, om og om igjen. «Med tiden vil vi gjerne glemme det som er uutholdelig, men i dag, ti år senere, er det blitt en historisk hendelse. Og som enhver historisk hendelse må vi fortelle hva som skjedde», sier Riss.

Koster for mye

Ti år etter blir det mange høytidelige minnemarkeringer. I mellomtiden har Frankrike også opplevd at radikale islamister har drept to lærere. Dette får følger også i norske klasserom. En undersøkelse viser at én av tre lærere er redde for å vise Muhammed-karikaturer i timene.

En annen, vel så viktig konsekvens er at tegnerne kvier seg for eller nekter å karikere Muhammed eller noen av dogmene i de største religionene. Man kan forstå dem – det koster for mye. Men med det, ja egentlig med angrepet mot Charlie Hebdo, er den historiske satiren forsvunnet. Dessverre kan man få inntrykk av at terroristene vant likevel.