3 weeks ago
16
De lukkede kristne miljøene:
Da hun var innlagt til behandling av angsten menigheten hadde gitt henne, tok hun kontakt en siste gang. Da ble hun avvist.
Publisert 29.11.2024 21:52 Sist oppdatert 5 minutter siden
– Det er så mye som er positivt, ikke sant? Du har et sterkt fellesskap, du er ikke alene. Du opplever mye flott gjennom sangen og musikken. Du har en helhetspakke i livet.
Brith Dybing forteller at hun trengte trygge voksne etter foreldrenes skilsmisse.
Gjennom en venninne kjente hun til en pinsemenighet i Rogaland der hun bodde. Bare tolv år gammel oppsøkte hun menigheten på egenhånd. Dette fellesskapet, denne tryggheten, var noe hun trengte.
Kjærlig – i starten
– Det å treffe voksne som var interessert i meg som person, det var veldig godt. Men når jeg ser tilbake, var det nok ikke meg de var interesserte i, men en til i menigheten, en mer til å vitne og forkynne. For med en gang livet begynte å bli vanskelig, så var det ikke plass til meg likevel, sier Dybing.
Anne Louise Skoland i organisasjonen Vake sier at det er gjerne i starten man synes det er fint å være en del av en sekt.
Vake er en sammenslutning av ulike kristne organisasjoner som er et ressurssenter for de som har hatt belastende og traumatiserende opplevelser i religiøse miljøer.
– Det vi kaller høykontrollerte grupper, eller sekter, kjennetegnes ofte av at det er veldig kjærlig og veldig fint til å begynne med. Det er nesten som du er beruset og forelsket i begynnelsen, sier Anne Louise Skoland i Vake.
– Så kommer det en tid der det blir en veksling mellom varmt og kaldt. Dette kan gjøre deg nedbrutt og usikker. Da blir det rom for en sterk leder å plante sine ideer i deg, sier Skoland.
– Voldtatt
Det første, store tillitsbruddet for Brith Dybing skjedde da hun var 16, forteller hun.
En eldre, gift mann i menigheten tvang seg til sex med henne, ifølge Dybing.
Den gangen ble det ikke kalt voldtekt, men synd. Hennes synd.
– Han presset meg til sex, og jeg ga etter. Da hadde jeg syndet, for sex utenom ekteskapet var synd.
– Du var synderen?
– Ja. Jeg kom jo i en krise da, og ble ikke spesielt godt ivaretatt av menigheten.
Dybing forklarer at i slike menigheter er menneskesynet at Gud har skapt deg perfekt. Gud har gitt deg alt, god helse og suksess på alle områder. Sykdom, ulykke, svakheter som tvil eller seksuelle lyster er alle tegn på at Satan har trengt inn i deg.
– Du skulle ikke si at du var syk, for da bekjente du Satans virkelighet. Tviler du, så er det et angrep fra Satan, sier Dybing.
Etter overgrepet begynte hun å tvile. Hun gjorde opprør, og begynte å røyke sigaretter. Demoner er det også i nikotin, ble hun fortalt.
– For meg som ikke fikk dette til å fungere, hva var jeg da? Var jeg totalt underlagt Satans makt?
«Besatt av 26 demoner»
For å starte på nytt, flyttet Dybing til Østlandet. Her fant hun et nytt, karismatisk miljø. Det var en nystartet menighet med ambisjoner. Igjen fant hun glede i entusiasmen og fellesskapet.
– Det var en predikant der som diagnostiserte meg som besatt av 26 demoner. Disse måtte drives ut, det hadde Gud vist ham. Den gangen trodde jeg jo på den virkelighetsforståelsen, så jeg var med på det. I et privat hjem ble demonene drevet ut, i Jesu navn. Det var et rabalder uten sidestykke, forteller hun.
Først var lettelsen stor for at demonene var ute av henne. Men det hadde satt seg en bekymring som utviklet seg til en angst. Hva om demonene fortsatt var der? Hun hadde jo lært at demonene var overalt, og snart ble frykten konstant.
Demoner i helsevesenet
– Ja. Jeg ble redd. Jeg ble dårlig og hadde mye angst og depresjoner. Jeg begynte å veksle mellom tvil og tro. Jeg mistet oversikten over hva som var hva. Jeg var redd om nettene, redd for at demonene skulle innta meg, sier Dybing.
Til slutt tok hun selv kontakt med legevakta. Hun fikk besøk av en lege som snakket lenge med henne, og skjønte hva hun slet med.
Han henviste henne til psykiatrisk poliklinikk.
Mens hun fikk behandling, hadde hun behov for å snakke med noen hun kunne stole på. Han hadde hatt god kontakt med en annen kvinne i menigheten, og bestemte seg for å ringe henne.
Det venninnen svarte, var at hun måtte skrive seg ut.
– Hvorfor det?
– Fordi det er mye åndsmakter i psykiatrien. Jeg sa at det orker jeg ikke, fordi jeg har så mye angst. Jeg er så redd. Da avsluttet hun med å si at om jeg ikke vil følge Guds vilje, var det ikke mer hun kunne hjelpe meg med.
Det tok Dybing fire år å komme tilbake til et normalt liv. Hun begynte på sykepleierutdanning, og er i dag psykiatrisk sykepleier på Oslo Universitetssykehus på Ullevål i Oslo.
Hun har skrevet en master om usunne religiøse miljøer, deltar i fora som diskuterer problemstillingene, og har rådgitt både politikere og Barneombudet.
Direkte kontakt med Gud
Store deler av sitt voksne liv har hun brukt på å arbeide frivillig for Hjelpekilden, en organisasjon som støtter og hjelper de som vil bryte med lukkede religiøse miljøer.
– Det er krevende. Du skal begynne et helt nytt liv i en verden du ikke kjenner. I en verden du har lært er av Satan, sier Dybing.
– Men det du opplevde, er jo tilbake i tid. Skjer det samme i dag?
– Ja, i aller høyeste grad. Kanskje ikke på akkurat samme måte, men det dukker opp nye miljøer og stadig nye menigheter.
– Hva forteller de du har kontakt med?
– Det handler om det samme. Det handler om å ha en sterk leder som har direkte kontakt med Gud, en som vet hva Guds vilje er. Dette blir normer for ditt liv, for hvordan du skal oppføre deg og leve. Du skal ikke kritisere, autoritetene vet hva Gud mener.
Profetinnen i Slemmestad
Det er nettopp dette utbrytere fra menigheten Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad forteller om i dokumentarserien «Under Guds øye» på TV 2 Play.
En rekke tidligere medlemmer forteller åpent om et liv isolert fra omverdenen, der enhver kritisk tanke om ledelsen var å trosse Gud.
De ble overbevist om at det som i praksis var den øverste lederen, kalt Profetinnen, hadde direkte kontakt med Gud og ga medlemmene instrukser om hvordan de skulle leve sine liv.
Gud ga via henne beskjeder om alt fra å ikke ha kontakt med familie utenfor menigheten, om klær og hår, om å ignorer barnet om det gråter og at onani er sex med demoner, sier de.
Kristi brud i Knutby
Å trosse Profetinnen var å gå mot Guds plan, og åpne for demonene. Det hele var et fryktregime, forteller de tidligere medlemmene.
Til Brith Dybing forteller mange også fra andre menigheter om kontroll av det helt intime, også seksualiteten.
– Seksualdriften er sterk og vanskelig å håndtere. Når du har så mye undertrykt seksualitet, så går vel ikke lederne klar av det heller. Da kan det gi slike voldsomme utslag som det gjorde i menigheten i Knutby i Sverige. Der var det jo også en som hadde direkte forbindelse med Gud og som formidlet Guds regler for seksualitet, sier Dybing.
Mye handler om at medlemmene i disse menighetene ikke skal ha kontakt med verden utenfor. Der kan man bli smittet av demoner. Det gjelder ikke bare helsevesenet, men for noen også kontakt med prester og andre i Den Norske Kirke.
Demoner i Kirken
– Jeg husker jo jeg selv ble skeptisk da psykiateren anbefalte meg å snakke med sykehuspresten. Jeg hadde jo lært at det ikke var sikkert at prester var kristne, at de ikke hadde et liv i Gud. I en av de store forsamlingen i Norge er det mange som har lært å ikke ha noe med prester og Kirken å gjøre. At de er Satan, sier Dybing,
– At Kirken er Satan?
– Ja, at de verste åndene er religiøse åndsmakter.
Brith Dybing har beholdt sin tro. Det vil si, ikke den hun hadde, men det hun nå mener er en mer sunn måte å tro på.
Hun mener det eneste som kan motvirke de autoritære og lukkede miljøene er opplysning, og at noen modige tør å stille spørsmål.
– Er det nå egentlig av Gud alt som sies å være av Gud? spør Dybing.
English (US)