Debatten tydeliggjør et dilemma jeg som påtroppende biskop kjenner sterkt på

Biskop Mariann Edgar Budde talte til Donald Trump under innsettelsesgudstjenesten i Washington National Cathedral tirsdag. Trump var ikke fornøyd med prekenen. Foto: Kevin Lamarque, Reuters/NTB

Debatten etter biskop Buddes tale til Trump tydeliggjør et dilemma jeg som påtroppende biskop kjenner sterkt på.

De siste dagene har biskop Mariann Edgar Buddes preken fra gudstjenesten i forbindelse med president Donald Trumps innsettelse gått viralt. Det er ingen selvfølge at en preken gjør det!

Biskop Budde holdt etter mitt syn en profetisk og dypt evangelisk preken.

Hun evnet å gi kirken en stemme som var både inkluderende og profetisk. Hun talte makten midt imot. Reaksjonene på prekenen blir derimot et eksempel på hvordan polarisering forvrenger og fortolker. Og hvor uhyre vanskelig det er å snakke sant og samtidig bli forstått.

Det går en rød tråd fra bibelske profeter, som Amos og Jesaja til Jesus selv, og videre gjennom kirkehistorien til profetiske stemmer som Martin Luther King og Desmond Tutu.

Den tråden er preget av kritikk av makthavere, kamp for rettferdighet og kall til å vise omsorg i konkret handling for de mest utsatte blant oss. Buddes preken går inn i denne tradisjonen.

Viktig at det ble sagt av en kristen biskop

Biskopen refererer til en lignelse Jesus forteller, om å bygge huset sitt på fjell, ikke på sand, så det blir stående også når det stormer (Matteus 7).

Hun løfter frem tre søyler for å kunne bygge enhet og bygge vårt felles hus på fast grunn: menneskeverd, ærlighet/sannhet og ydmykhet.

Disse verdiene deles av mange av oss, på tvers av ulike religioner og livssyn og politiske skillelinjer. Men det var viktig at de ble sagt av en kristen biskop, og nettopp i denne sammenhengen, fordi kristendommen ikke minst i USA også brukes svært aktivt til å legitimere politiske holdninger preget av helt andre verdier.

Jeg tenker at Budde i stor grad evnet å gi kirken en stemme som var både inkluderende og profetisk. Det var vanskelig ikke å tolke hennes budskap som at hun talte makten midt imot, bokstavelig talt, og sto opp for rettferdighet. Det er det som sagt god bibelsk tradisjon for å gjøre. Men slik jeg tolker henne, unngikk hun å snakke partipolitisk og anvise konkrete politiske løsninger.

Samtidig utfordret hun oss alle, inkludert seg selv, på hvordan vi kan arbeide for enhet i forsonet mangfold uten å gå på akkord med grunnleggende prinsipper i kristen tro.

Både et «folkhem» og et korrektiv?

I etterkant har hun høstet mye anerkjennelse, men også kritikk for sin preken. Jeg tenker at debatten tydeliggjør et dilemma jeg som påtroppende biskop i Den norske kirke kjenner sterkt på:

• Hvordan kombinerer folkekirken oppdraget med å være en kirkelig variant av «folkhemmet», der et størst mulig spekter av medlemmene våre føler seg hjemme, med kallet til å være en profetisk røst som tydelig utfordrer når menneskeverdet og livet trues?
• Hvordan unngå å bidra til et stadig mer polarisert ordskifte og samtidig fremstå som en modig og ikke feig kirke?

Kirken er et trosfellesskap, ikke et meningsfellesskap. Blant Den norske kirkes 3,5 millioner medlemmer finnes et stort spenn når det gjelder teologisk og politisk ståsted, trosuttrykk og grad av selvopplevd tilhørighet til kirken. Heldigvis!

Enhet og enighet er ikke det samme. Og selv om et uenighetsfellesskap krever mer av oss alle enn om vi stort sett var enige om alt, tror jeg at vår tro og teologi blir rikere og bedre når vi bryner oss på hverandre. Også når det er hardt arbeid.

Vi alle har blindsoner, og vi er kanskje mest skadelige for hverandre når vi mener at vi utvilsomt har absolutt rett mens andre har absolutt feil. Da er veien kort til å definere oss selv som gode og andre som dårlige. Vi må ha respektfull debatt i det offentlige ordskiftet, der vi ikke demoniserer, men søker felles grunn der det er mulig.

Enhet og enighet

Budde startet sin preken nettopp ved å poengtere at enhet ikke er det samme som enighet, men fellesskap på tvers av mangfold og uenighet.

Jeg har selv erfart dette gjennom 30 år som prest og dialogarbeider, både innenfor kirken og på tvers av ulike religioner og livssyn.

Samtidig må vi som kirke stå sammen om det sentrale, kanskje enklest sammenfattet i trosbekjennelsen, som lyder i våre kirker hver eneste søndag, og i ord og handling vise at vi tar det Jesus kalte de to største budene, «å elske Gud og elske vår neste som oss selv», på alvor. Hvor går da grensene for hva fellesskapet kan romme av holdninger og handlinger?

Avslutningsvis ba Budde Trump om å vise nåde overfor LHBTQ-personer og illegale immigranter, som nå er redde. Det var sterkt å lytte til, nåde spiller i en liga langt over politikken.

Men kan hende hadde jeg unngått å bruke bønnespråket i en slik avsluttende, direkte oppfordring til presidenten.

Hadde jeg delt Trumps politiske ståsted, ville jeg nok fort tolket det som en måte å bruke bønn på for egentlig å si noe annet. Likevel tenker jeg at biskop Budde med sin preken inspirerte til en profetisk folkekirke.