Debatten om kjernekraft føres som om Norge har kraft i overflod. Det har vi ikke.

Dagens norske strømmarked har klare likhetstrekk med bilmarkedet på 1950-tallet: Staten bestemmer hvem som får, hva det koster og mengden kraft, skriver innleggsforfatterne. Foto: Terje Bendiksby, NTB

Aftenposten bommer i kjernekraftdebatten.

Før Norge avsluttet bilrasjoneringen i 1960, bestemte staten hvem som fikk bil, hva som ble solgt og hvor mange som var tilgjengelige. Titusenvis sto i kø. Da rasjoneringen ble opphevet, doblet antall biler seg på fire år.

Dagens norske strømmarked har klare likhetstrekk med bilmarkedet på 1950-tallet: Staten bestemmer hvem som får, hva det koster og mengden kraft.

Nettilknytningskøen er på mange titalls terawattimer og innebærer tapte vekstmuligheter. Staten styrer prisene (norgespris) og begrenser ny produksjon gjennom konsesjoner som i praksis ikke gis. Samtidig øker forbruket og politiske ambisjoner om nytt kraftkrevende forbruk.

Feil spørsmål

Hvilken energikilde som er billigst, er feil spørsmål. Nedbetalt vannkraft er rimelig. Spørsmålet er hva markedet er villig til å betale. Det er regjeringsoppnevnte kommisjoner dårlig egnet til å svare på.

Det er i dette lyset Aftenpostens politiske redaktør, tidligere daglig leder i Natur og Ungdom, Kjetil B. Alstadheim bør leses. I kommentaren «Atomkraft sprenger budsjetter» hevder han at kjernekraft er dyrt, tregt og subsidieavhengig. Det avslører manglende forståelse for læringskurver, teknologiutvikling og samspillet mellom tilbud og etterspørsel – og en tro på sentral planlegging som universalløsning.

Høy etterspørsel etter ny, stabil kraft

Alstadheim sammenligner små modulære reaktorer (SMR) med gigantprosjekter som Hinkley Point C og Olkiluoto 3 – prototyper i enorm skala, bygget i land som har mistet byggekompetansen. SMR handler om det motsatte: standardisering og serieproduksjon som presser kostnadene ned, slik Henry Ford gjorde bilen billig og tilgjengelig.

Alstadheim viser til Sverige som bevis på at kjernekraft krever massive subsidier. Men i Sverige vurderes kjernekraft i et nasjonalt systemperspektiv. Der viser studier at den reduserer totalkostnadene.

I Norge handler spørsmålet om hvorvidt private aktører skal gis adgang til å bygge. Etterspørselen etter ny, stabil kraft er høy, noe veksten hos Bergen Engines illustrerer. De leverer ny kapasitet ikke fordi den er billigst, men fordi markedet betaler for sikker og pålitelig elektrisitet. Det er dette markedet vi vil bygge i Norge.

Hvor raskt har det gått?

Alstadheim hevder at kjernekraft vil utsette «raskere og billigere» tiltak. Spørsmålet er hvor raskt det har gått de siste årene. Det er syv år siden siste landvindskonsesjon ble gitt. Med dagens tempo kan kjernekraft realiseres raskere enn ny vind- og vannkraft.

Kjernekraft leverer store mengder prosessvarme. Det endrer prosjektøkonomien og reduserer samtidig nettbehovet og muliggjør ny industri.

En nasjonal kjernekraftdebatt er legitim, men det er ikke den Norge nå fører. Spørsmålet er om private skal få bygge i samarbeid med kommuner som ønsker verdiskaping.

Mer presist: Skal Norge akseptere stagnasjon preget av kraftmangel og høye priser, eller legge til rette for vekst og utvikling – slik vi har gjort tidligere?

Erfaringen fra 1960 viser hva som skjer når tilbud slippes fri. At bedrifter er villige til å betale for kvalitet og forsyningssikkerhet, ser vi allerede.

Så får Alstadheim fortsette å argumentere for subsidierte Ladaer.