De siste dagene er mediedekningen faktisk blitt mer tilbakeholden. Mindre detaljfiksert. Det er ikke tilfeldig.

Rundt 200 journalister og formidlere fra ulike medier, plattformer og land er akkreditert under rettssaken mot Marius Borg Høiby i Oslo tinghus. Foto: Dan P. Neegaard

Mener Martine Aurdal virkelig at mediene er bedre skikket enn domstolene til å avgjøre hva som er riktig å publisere?

På NRKs «Debatten» tirsdag hevdet Dagbladet-kommentator Martine Aurdal at mediene er bedre skikket enn domstolene til å avgjøre hva som er riktig å publisere i dekningen av rettssaken mot Marius Borg Høiby.

Pressen burde få være til stede under alle forklaringer og all bevisførsel, mente hun. Se og høre alt. Notere mens vitnene forklarer seg. Mens videoer og bilder av fornærmedes mest intime og sårbare øyeblikk ruller på skjermene.
Og så må retten, og de fornærmede selv, stole på at journalistene er best egnet til å vurdere hva som er klokt å gjengi til oss i offentligheten i den løpende dekningen. Fordi de kan presseetikken.

Mener hun virkelig det?

Jeg tviler ikke på at en erfaren journalist som Aurdal er i stand til å gjøre gode vurderinger. Hun har vært ute en vinternatt før. Jeg kan dessverre ikke si det samme om alle de nærmere 200 journalistene og formidlerne fra ulike medier, plattformer og land som er akkreditert under saken i Oslo tinghus.

De arbeider under tidspress og konkurranse i et marked som krever kontinuerlige oppdateringer og nye vinklinger. Dette er medier som drives av samfunnsoppdraget, men også av kampen om å være først og mest relevant.

Jeg tviler ikke på at en erfaren journalist som Martine Aurdal (bildet) er i stand til å gjøre gode vurderinger. Men hva med de 200 andre journalistene? spør Eva Sannum. Foto: Skjermbilde/NRK Debatten

I en sak som denne er massiv oppmerksomhet uunngåelig. Det avgjørende for de involverte er hva trykket består av: hvilke detaljer, beskrivelser og bilder som gjengis, og hvordan summen av dette rammer dem.

Spørsmålet er ikke om mediene ønsker å ta ansvar for dette. Spørsmålet er hvordan de samlet sett skal klare det mens de dekker en sak minutt for minutt.

Ingen overredaktør

I årevis har pressefolk diskutert denne blindsonen. På seminarer og debatter erkjenner redaktører at de samlet bidrar til en massiv belastning når mediedrevet setter inn. Men diskusjonen lander samme sted hver gang: Det finnes ingen løsning. Ingen kan holde igjen eller koordinere en fri presse mens den konkurrerer. Det finnes ingen overredaktør.

Nå er det akkurat den rollen retten har tatt.

Når pressen ikke evner å ta det ansvaret selv, tar retten det for dem. Ikke ved å sensurere, men ved å sette grenser.

Retten kan ikke, og skal ikke, redusere oppmerksomheten rundt en så stor og viktig sak. Men den kan begrense hvilke detaljer som blir råstoff i det samlede medietrykket.

Skadelig fordi det er fragmentert

I praksis sier retten dette: Mennesker som vitner om sitt livs mest intime og traumatiske erfaringer, skal ikke samtidig måtte være eksponert for et helt pressekorps som under tidspress noterer hva de sier, hvordan de reagerer, hvordan de fremstår – og deretter måtte stole på at hver enkelt redaksjon gjør gode, løpende vurderinger av hva som skal videreformidles.

Medietrykket er ikke bare skadelig på grunn av omfanget eller antallet publiseringer. Det er også skadelig fordi det er fragmentert.

Når ulike redaksjoner gjør ulike, hver for seg «forsvarlige» vurderinger, oppstår et puslespill som ingen har ansvar for.

Én anonymiserer. En annen identifiserer. Én holder igjen detaljer. En annen dyrker reaksjoner. Til sammen blir det et overtramp – ikke nødvendigvis villet, men fullt ut reelt for dem det gjelder.

Vi har sett dette før. I mange rettssaker.

Baneheia-saken som argument?

Baneheia-saken er blitt trukket frem som argument for mer åpenhet. Men problemet der var ikke manglende tilgang. Rettssaken var åpen.

Baneheia var en tragedie. Et justismord, men også et journalistisk svik. Sviket lå i at pressen ikke var kritisk nok til det som ble presentert av politiet og påtalemyndigheten. Men å bruke Baneheia-saken som argument for mer sanntidsformidling av detaljer for å ivareta Høibys rettssikkerhet blir etter min mening en kortslutning.

Den underliggende logikken blir da at publikum i praksis skal fungere som meddommere. Med begrenset innsikt i bevis, kontekst og helhet, basert på fragmentert og løpende formidling, skal vi gjøre oss opp meninger. I rettssikkerhetens navn.

Og la meg minne om: Mange av de samme mediene har i månedsvis formidlet hver minste utvikling i saken på måter og i et omfang som vanskelig kan forklares med et nøkternt ønske om å ivareta Høibys rettssikkerhet.

Derfor er ikke rettens restriksjoner et angrep på pressefriheten. Det er et nødvendig korrektiv. Et korrektiv som reduserer belastningen for de involverte, fordi det begrenser hvilke detaljer som blir råstoff i den løpende dekningen.

Et ansvar mediene selv i årevis har erkjent at de ikke klarer å ta samlet. Og som erfaringen viser at de heller ikke består når presset øker.

Tydelige rammer hjelper

Vi har ennå ikke sett et helhjertet eksempel på at norsk og internasjonal presse, overlatt helt til seg selv, er bedre egnet enn domstolen til å vurdere skadeomfanget av det samlede medietrykket for dem saken gjelder.

De siste dagene er mediedekningen av saken faktisk blitt mer tilbakeholden. Mer konsistent. Mindre detaljfiksert. Det er ikke tilfeldig.

Er det et bevis på at pressen kan håndtere dette selv? Nei. Det skyldes at retten har satt tydelige rammer for hva som ikke kan gjengis – restriksjoner flere i pressen i utgangspunktet var kritiske til.