De pynter på systemet og foreslår skolepolitikk fra 1960-tallet

At kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) sier at regjeringen nå «har ryggen til lærerne», er en ren hån, mener Edvard Botterli Udnæs. Foto: Rodrigo Freitas, NTB

Vi trenger ikke politikere som pynter på systemet og foreslår politikk fra 1960-tallet.

Før forrige stortingsvalg lovet Arbeiderpartiet lærerne en tillitsreform. De skulle få mer tid til å være lærer, unødvendig rapportering og tester skulle vekk, og makten skulle flyttes ned til klasserommet. Fire år senere er det tydeligvis makten elevene hadde over klasserommet, som er problemet, ikke kommunepolitikerne.

Banneret om mer faglig autonomi er erstattet av en konstruert gjeninnføring av disiplin og et spanskrørkappløp med Fremskrittspartiet.

Skal norske lærere finne seg i så lite handlekraftige skolepolitikere?

Jeg laget middag da jeg hørte på Dagsnytt 18 den 28. april. Det er vanskelig å si om det var løken jeg kuttet, eller den bisarre skoledebatten mellom kunnskapsminister Kari Nessa Nortun (Ap) og Frp-leder Sylvi Listhaug som fikk det til å svi i øynene.

At Fremskrittspartiet pakker inn eldgammel politikk som nivåinndeling og økt bruk av spesialskoler og presenterer det som helt nye påfunn, er ikke overraskende. Men at Arbeiderpartiet sitter der og mener de har endret loven slik at læreren er sjef i klasserommet igjen fordi adgangen til fysisk maktbruk er regulert i lov, får meg til å lure på om det er det samme partiet som ble valgt for fire år siden.

Tok det virkelig så kort tid å erstatte prosjektet om å flytte makt fra rådhusene til klasserommene med et prosjekt som later til å ende med tillatelse av fysisk maktbruk som siste utvei?

Dyrt, men nødvendig

Jeg er gammel nok til å huske et Arbeiderparti som gikk til valg på å gi lærerne mer faglig autonomi og mer tid til å være lærer. Det skulle gjøres gjennom å redusere bruken av tester som gir dem informasjon de allerede hadde, og unødvendige rapporteringskrav. I tillegg skulle laget rundt eleven styrkes slik at lærerne ikke må stå alene i situasjoner som overskrider fagpedagogikkens virkeområde.

Det er et vanskelig og dyrt, men nødvendig prosjekt.

Det hjelper litt å fjerne en obligatorisk kartleggingsprøve og å flikke på nasjonale prøver. Det hjelper mye å begrense kommunenes mulighet til å pålegge skolene gjennomføring av ytterligere kartleggingsprøver når de føler for det. Å tillate bruk av fysisk makt som siste utvei er en nødvendig lovspesifisering, men å sørge for at skolen er rustet for å ivareta alle barna våre, krever flere fagfolk. Men det krever også mot, noe det ikke virker som at kunnskapsministeren har så mye av.

At Nordthun sier at regjeringen nå «har ryggen til lærerne», er en ren hån mot dem som forvalter landets viktigste ressurser.

Politikk fra 1960-tallet

Jeg mener forslaget som ble vedtatt forrige uke, ikke er godt nok gjennomtenkt. Likevel var det nødvendig å regulere adgangen til bruk av fysisk makt i skolen siden det tidligere ikke var nevnt i opplæringsloven.

Men Nordtun kan vel ikke på ekte tro at det i det hele tatt ligner på en løsning? Adgang til fysisk makt eller ei, lærerne står uansett alene i situasjoner de ikke har forutsetninger for å håndtere fordi regjeringen ikke føler for å åpne lommeboken. Og lokalpolitikere som på død og liv må vite hvordan femteklassingene gjør det i naturfag, får fortsatt lov til å stjele av undervisningstiden for å innhente informasjon læreren allerede sitter med.

Vi trenger å gi lærerne mer tid til å være lærer, og det er mye som må endres i skolen. Da har vi behov for politikere som er villige til å tenke nytt og bruke penger, ikke som pynter på systemet og foreslår politikk fra 1960-tallet.