De ønsker at folk skal vite hva som skjedde

De har også måttet gjennom to rettssaker, i en offentlighet ingen ønsker å være en del av. De har måttet ta fri fra jobb for å være med i rettsaken og fortelle om hvordan gjerningsmannen har ødelagt livene deres. De gjorde dette ikke fordi de ville, men fordi samfunnet krever at vi ivaretar rettssikkerheten til gjerningsmannen. Det er vanskelig å forstå at deres personlige tragedie blir brukt som underholdning for offentligheten.

Gjerningsmannen er to ganger dømt til tvunget psykisk helsevern. Mediene kjemper om å være først ute med nyheten, men de forteller bare halve sannheten. Han er ikke dømt for drapet alene, men for faren for at han kan gjøre det igjen.

For at en person skal dømmes til tvunget psykisk helsevern, må to krav være oppfylt: Først, at personen er vurdert som syk og ikke kan stilles til ansvar. Deretter, at det er en reell og kvalifisert fare for at han vil begå ny alvorlig vold. Som retten skriver: «Det er en kvalifisert og reell fare for at tiltalte vil begå nye drap dersom han løslates.» Det er altså faren for gjentakelse, ikke selve drapet, som ligger til grunn for dommen.

Det er et slag til å høre at gjerningsmannen har anket til Høyesterett. Selv om han har rett til å gjøre det, mener de som har fulgt saken at politiet har tatt riktig person. Den eldre mannen med de røde buksene begikk drapet. Hvorfor han valgte å stikke en liten kvinne på 158 cm, får vi aldri vite. Visste han at han stakk et voksent menneske, eller kunne han like gjerne ha drept et barn? Slike tanker plager søstrene hver dag.

Arnulf Øverland skrev det så godt:

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!»

Gjerningsmannen har vært taus, og søstrene føler at folk helst ikke vil vite hva som skjedde med Miriam. De har opplevd at det er ubehagelig for folk å høre om det brutale og meningsløse drapet den morgenen i Arendal.

Men de ønsker at folk skal vite hva som skjedde, slik at det ikke er dem som står i bunnløs sorg neste gang samfunnet gjør en feilvurdering av voldsrisikoen. De ønsker at folk skal forstå at det finnes 150 personer som retten vurderer som farlige, men som helsevesenet mener kan bo hjemme etter å ha blitt dømt til tvunget psykisk helsevern. At den minste tiden en gjerningsmann kan tilbringe på institusjon etter en rettskraftig dom, er tre uker. Og at legene kan velge å ikke informere søstrene dersom gjerningsmannen får permisjon.