– De kom bare og hentet ham

DEBATT: Herman har opplevd urett fra han var tre uker gammel. Det er sannelig på tide at myndighetene tar ansvar.

Herman Marin Kvist Pettersen kom på barnehjem da han var tre uker gammel. Myndighetene kom bare og hentet han. Foto: Pål Christensen

Noen ganger kan det synes som desto mer komplisert, krevende og utfordrende en sak er, desto vanskeligere er det å finne en tilfredsstillende løsning. Særlig der både juss og politikk kommer til kort, der saken handler om et enkeltmenneske sin personlige skjebne og der media har omtalt saken. Og spesielt hvis det blir nesten stille etter avisoppslagene. (bl.a. Aftenbladet og Dagbladet begge 2. desember 2023) Jeg vet om en slik sak. Saken til Herman Marin Kvist Pettersen.

En sterk sak

Det nærmer seg ti år nå. Jeg møtte ham på Arneageren. Det var valgkamp. Plutselig var han der. Langet ut mot politikere. Litt retorisk småaggressiv i stilen. Ingen politikere ville høre på ham, hevdet han. Jeg svarte at han bare kunne troppe opp på kontoret mitt i uka som kom. Det gjorde han. Vi fikk en grei prat. Jeg tenkte at han har en sterk sak. Vi fikk til et møte, ja etter hvert to møter med kommuneadministrasjonen. Det endte i det jeg kaller ingenting, og det Herman kaller avvisning. Nok en avvisning. Innvendingene var klassiske; det gjelder ikke vår kommune, det er så lenge siden og saken er dermed uansett foreldet. For Herman var det nok et møte som rant ut i sanden. Men vi har holdt kontakten.

I dag er Herman 61 år. Saken startet da han var tre uker gammel. Egentlig lenge før, for han var av en såkalt taterslekt/romanifolket. En folkegruppe som ble diskriminert og behandlet særdeles ufint av staten. Statsråd Sanner sa unnskyld på regjeringens vegne så seint som i 2015.

De hentet ham bare

Det er NOU 2014 som ligger til grunn. Her kan leses at ca. ¼ av romanifolkets barn ble fjernet fra foreldrene med tvang. Det var slik det startet for Herman. Han kom på barnehjem da han var tre uker gammel. Myndighetene kom bare og hentet han. Igjen satt moren, uten å forstå hva som skjedde. Ingenting tyder på at hun ikke hadde omsorgsevne. Det skulle gå 26 år før moren så Herman igjen, og hun døde bare noen måneder etter at de møttes. Han lovet ved graven hennes at han skulle kjempe til det siste for at moren og faren skulle få oppreisning etter uretten de hadde opplevd. Herman er ikke i mål! Han kjemper intenst fortsatt.

Hermans historie handler om en tapt barndom. Om barnehjemsplasseringer, om fosterhjem, om adopsjon, om mishandling og overgrep. Om manglende offentlige vedtak, om dokumenter som det ble hevdet ikke fantes, men som til slutt likevel dukket opp, om bekymringsmeldinger som ikke ble tatt på alvor, om manipulering av kirkebøker. Alt i alt en ulovlig prosess fra dag én!

Kommer ingen vei

Herman har skrevet brev til det som finnes av offentlige instanser som Kongen, regjering, Stortinget, kommuner, ordførere og andre politikere, til kommunedirektører. Han vil at myndighetene skal ta sitt åpenbare ansvar. Han får ytterst få svar. Han opplever å ikke komme noen vei. Det vil si han fikk et erstatningsbeløp på kr 500.000 i forbindelse med Stavanger kommunes erstatningsordning for barnevernsbarn. Herman fikk fordi han i en periode hadde vært i fosterhjem. Men for den grunnleggende uretten som det offentlige er ansvarlig for, har han ikke kommet noen vei etter snart 30 års kamp.

Da jeg lyttet til ham de første gangene i 2015, tenkte jeg at om bare halvparten er sant, er dette både en dyp, dyp personlig tragedie og et offentlig svik av dimensjoner. Men årene gikk. Så skjedde det plutselig noe viktig.

Ber om unnskyldning

Bent Høie ble Statsforvalter i Rogaland i 2020. Herman lar ikke sjansen gå fra seg og kontakter Høie. Statsforvalteren gjør noe som et utall av byråkrater skulle gjort for lenge siden. Han stiller seg det grunnleggende spørsmålet. Er det noe i alle disse påstandene som Herman mener han kan dokumentere? Høie får tidligere byrettsjustitiarius Helge Bjørnestad til å gjennomgå saken. Bjørnestad konkluderer klokkeklart. Så klart at Statsforvalteren ber Herman om unnskyldning. Skriftlig, på vegne av staten. Ære være Høie for det initiativet og engasjementet. Og stor takk til Bjørnestad for grundig utredning.

Hva nå?

I Stavanger kommune er det vedtatt at foreldelse ikke skal brukes som argument i saker der personer mener de er utsatt for svikt av barnevernet og velger å gå rettens vei. Det skal også utarbeides en ny oppreisningsordning. Stavanger kommune er den første kommunen som går til slike grep. Det står det respekt av. Herman har i første omgang gått til sak mot Sandnes kommune. Statsforvalteren har så langt gitt en uforbeholden skriftlig unnskyldning. Det er et solid utgangspunkt for forhandlinger. Så hvorfor setter ikke de to kommunene og Statsforvalteren seg ned rundt et bord og forhandler med Herman om en løsning, en økonomisk tilfredsstillende løsning?

Det er kostbart å tape en barndom. Det må ha sin pris, også i kroner og øre. Hvorfor må han gå til det skritt å gå til sak mot det offentlige? Herman sin sak kan løses til det beste på en skånsom måte. Hvis det er vilje.

Jeg er spent på hva svaret blir. Sannsynligvis blir også dette møtt med offentlig stillhet. Men jeg håper inderlig jeg tar feil. For Herman og hans families skyld. Det fortjener de.

Herman har opplevd urett fra han var tre uker gammel. Det er sannelig på tide at myndighetene tar ansvar. Skikkelig ansvar.