«De kaller oss tyver og kriminelle»

10 hours ago 2

– Vi lever fra hånd til munn.

Maria Chacon (24) dytter en tralle med små hjul langs de hullete gatene i den colombianske grensebyen Cúcuta.

Armene er slanke, men sterke etter årevis med manuelt arbeid og bæring av småbarn.

I trallen er plastmugger med appelsinjuice og kaffe på kanner. Restene etter dagens salg. Trallen er jobben hennes. Hele familiens livsgrunnlag.

Hver morgen klokken fem stiller Maria seg opp på fortauskanten for å selge drikke til folk som er på vei til jobb.

1000 pesos, cirka tre kroner, for en kaffekopp. Seks kroner for et glass appelsinjuice.

Minstemann David (2) vil hjelpe mamma med å dytte trallen.

Like bak kommer Marias eldste sønn, Liam Duran (10) og samboeren Jesus (26) med enda mer utstyr. Bevegelsene er vante.

– Det er et hardt liv, sier Maria til VG, mens det glinser av svette i pannen hennes.

Hun ble født i Venezuela i byen La Villa del Rosario, helt nordvest i landet.

Da Maria var elleve år gammel, døde den venstreradikale presidenten Hugo Chávez og partifellen Nicolás Maduro ble utpekt som hans etterfølger.

Demokratiet, som allerede var sterkt truet under Chávez, begynte nå å krakelere. Maduro tilegnet seg og sine mer og mer makt og rikdom.

Så, i 2014, falt oljeprisen dramatisk – Venezuelas største inntektskilde. Krisen var et faktum. Pengene ble plutselig ikke noe verdt. I butikkene var det ikke nok mat, varer eller medisiner.

Verdens mest oljerike land, ble et av verdens fattigste og mest undertrykkende.

Masseflukten fra Venezuela begynte.

Midt i den dype krisen, ble Maria mor. Bare 14 år gammel.

To år etter ble hun og hennes førstefødte Liam en del av en sørgelig statistikk:

Siden 2017, da migrantstrømmen fra Venezuela for alvor skjøt fart, har nesten åtte millioner mennesker forlatt landet. Det utgjør en fjerdedel av landet.

Flukten fra Venezuela er en av vår tids største flyktningkriser.

Mange har kjempet seg frem, gjennom jungel, kidnappingsforsøk, ran og voldtekter, til USAs grenser.

Men de aller fleste stanset i nabolandet Colombia.

I dag bor det over tre millioner venezuelanske migranter i Colombia.

Etter USAs angrep på Venezuela og bortføringen av president Maduro, stålsetter colombianske myndigheter seg for at det kan komme enda flere.

VG på grensen til Venezuela: Her mobiliserer hæren mot Trump

For de fleste migrantene er hver dag en kamp for tilværelsen. De tar dårlig betalte strøjobber, har liten tilgang til helsehjelp og mange er papirløse uten formell oppholdstillatelse.

Etter syv timer på gaten, med salg av kaffe og juice, har Maria og familien tjent 50.000 pesos, cirka 135 kroner.

På vei hjemover, går de innom en parkeringsplass der de setter fra seg trallene under et blikktak. Det koster dem over 20 kroner dagen å ha utstyret lagret på et trygt sted.

Noen ganger forsøker folk å rane dem mens de selger på gaten, sier Maria. Og som ung kvinne vet hun at hun er ekstra sårbar. Seksuelle overgrep mot venezuelanske migranter er utbredt i Colombia.

Mange behandler dem bra, sier Maria. Men ikke alle.

– Vi venezuelanere blir diskriminert. Flere ganger har jeg hørt folk si «dra tilbake landet ditt». De sier vi er tyver og kriminelle.

Familien fortsetter hjemover, innover i nabolaget.

I trappen opp til andre etasje i et hvitt murhus ligger en hund og døser. Vi skritter over den, og får komme inn i familiens lille hjem.

To små soverom, et lite kjøkken og bad, og et oppholdsrom. Møblene er få, det er knapt et sted å sette seg ned.

Liam viser oss rommet han deler med lillebror. I et skap står tre-fire kosedyr, og på gulvet triller en fotball.

Overfloden av leker mange barn er vant til, finnes ikke her.

Husleien er på 630.000 pesos, rundt 1700 kroner i måneden. De tok den billigste leiligheten de fant.

Budsjettet for mat, basisvarer og klær er stramt.

– Det hender vi går i minus, sier Maria.

Da hun kom som alenemor til Colombia, møtte hun colombianeren Jesus. De ble kjærester og fikk sønnen David.

Nå ser ikke Maria for seg at hun noen gang kan flytte tilbake til hjemlandet.

– Jeg får ikke med meg David, han er født her og har ikke venezuelansk statsborgerskap, sier hun.

Maria sier hun blir trist når hun tenker på fremtiden. At livet er et slit. Men så tenker hun på barna.

Ti år gamle Liam er vanligvis på skolen på denne tiden av dagen, men nå er det skoleferie og han hjelper til hjemme og spiller fotball på det flislagte gulvet.

Han liker Haaland, sier han sjenert. Lillebror David tar ballen i hendene og ler.

Maria ser på guttene sine.

– Jeg må stå på for dem, sier hun.

– Målet er å holde oss unna gaten, at vi har et sted å bo. Og at barna kan gå på skolen og få mer fremgang er jeg fikk.

I en velstående del av byen er Lendis Hernández (32) innom restauranten han eier.

Akkurat som Maria er han fra Venezuela, og akkurat som henne forlot han landet for åtte år siden på grunn av den dårlige økonomien.

Men der stopper likhetene.

– Det har gått bra for meg. Dette er ingen trist historie, sier Lendis.

De første årene jobbet han som kokk og tok oppdrag der han kunne.

Nå driver han den populære restaurantkjeden Plátano Mr. Verdes, hvis spesialitet er fritert grønn kokebanan.

Han har tre restauranter i Cúcuta og to i Medellín, og er sjef for 120 ansatte – de fleste av dem venezuelanere. 32-åringen eier et hus i hver av byene, og pendler mellom dem.

Hvordan klarte han det?

– Jeg startet på null. Eller, jeg hadde kanskje 20 dollar da jeg kom hit. Jeg har hatt flaks, men også jobbet hardt, svarer Lendis.

Han er klar over at han er unntaket.

– De fleste migranter fra Venezuela lever ikke som meg. De bare overlever.

Mange av dem levde lignende liv i hjemlandet, tror Lendis.

Venezuela har et venstreradikalt, sosialistisk regime, men velferdssystemet fungerer dårlig og folk flest har ikke fått den hjelpen de trenger, forteller han.

– Vi kunne kanskje vært som Norge, med all oljen og alle skattebetalerne.

– Men Venezuela er et land som har feilet.