Han nekter å snakke direkte med barnas mor, og all kommunikasjon mellom dem foregår via SMS.

Det er svært vanskelig å samarbeide med eksmannen min om barna våre. Vi ble skilt for snart fem år siden, og det har hele tiden vært små og store konflikter i forbindelse med samvær. Men etter at jeg flyttet sammen med min nåværende samboer for et år siden, er det blitt verre enn noen gang. Han har også avvist hjelp fra familievernkontoret.

Jeg har vurdert å sende en bekymringsmelding til barnevernet, men har foreløpig avventet det. Jeg har ingen konkrete opplysninger som tilsier at han ikke følger opp barna på en grei måte, men jeg synes jo at hans manglende vilje til å ha en dialog med meg er bekymringsfull i seg selv. Hva om det skjer noe med dem som krever at vi snakker sammen som foreldre? Det er uansett frustrerende å ikke kunne snakke sammen om helt dagligdagse ting som må planlegges og avklares i barnas hverdag.

  • Les Frode Thuens svar lenger ned i saken.

Det blir ofte til at jeg spør barna hva de har planlagt sammen med faren, eller hva han har fortalt dem om ulike aktiviteter de skal være med på i forbindelse med bursdagsfeiringer, fotballcuper, ferier og annet som også involverer meg. Det er ikke bra å bruke barna som sendebud mellom foreldrene, men det er dette han legger opp til.

Når jeg spør dem om hva de har gjort når de har vært hos faren, og hvordan de har hatt det der, svarer de som regel bare at det har vært hyggelig, og at de har gjort vanlige ting. De forteller veldig lite på eget initiativ. Er ikke det litt rart? De er ellers åpne og snakkesalige om det meste. Så selv om de klarer seg fint på skolen og sosialt, er jeg likevel litt bekymret.

Hva tror du – er det grunn til bekymring, eller bør jeg bare akseptere at han ikke vil ha en dialog med meg lenger? Og er det eventuelt noe jeg kan og bør gjøre for å få ham til å bli mindre fiendtlig innstilt til meg?

Psykologen svarer:

Frode Thuen

Professor i psykologi ved Høgskulen på Vestlandet

Les hele saken med abonnement