– De har ikke behandlet meg som et menneske

1 month ago 28

– Jeg knakk helt sammen, sier Nina Merete Arnesen (61) til VG.

Det er varmt inne i stua, og vifta durer bak lukkede gardiner. Storesøsteren Wenche (62) har servert kaffe og kjeks.

Nina har vært narkoman. Hun har sittet i fengsel, bodd på gata og er uføretrygdet.

– Jeg er tater, så vi fikk bare gå tre år på skolen. Jeg kan ikke lese og skrive, sier hun, før hun legger til:

– Jeg kan skrive navnet mitt, da.

Snart er det ni år siden Nina og søsteren Wenche bestemte seg for å slutte med narkotika.

De har bodd lenge i samme hus, i hver sin kommunale bolig.

I 2019 flyttet de begge til nye kommunale leiligheter. I den nye leiligheten la Nina merke til noe uvanlig i senga:

– Jeg så at det var en rød stripe her, forteller Nina.

Hun trodde kanskje det kom fra hunden. Men da det ble mørkt, kom veggedyrene frem.

Det var så ille at ingen kunne bo der før skadedyrkontrollen hadde drept alle.

Etter at skadedyrkontrollen hadde vært der, fikk Nina det første brevet.

– Jeg gikk i postkassa, og så jeg hadde fått brev fra boligkontoret. Da tenkte jeg: Nå er det noe jævelskap, forteller hun.

Søsteren leste brevet for henne: Kommunen mente at Nina hadde tatt med veggedyrene inn.

Sarpsborg kommune krevde at Nina betalte 169.000 kroner for rydding, vasking og veggedyrsanering.

– Det har rett og slett vært et helvete, sier Wenche.

Fra september 2023 til januar 2024 ble det trukket 600 kroner hver måned fra trygda hennes.

– Jeg fikk jo ikke betalt alt det de mente jeg skyldte. De hadde trukket meg for det livet ut, for jeg har bare uføretrygda, sier Nina til VG.

Hvis ikke Nina hadde tatt kontakt med Gatejuristen, kunne hun hatt gjeld resten av livet.

Men kommunens krav var ikke riktig.

Og Nina er ikke den eneste som har fått store, feilaktige krav fra kommunen.

– En regning på 100.000 kroner kan være tøft nok for de fleste av oss, men her snakker vi om mennesker som kan ha problemer med økonomi, helse eller rus fra før av, sier Adelheid Firing Hvambsal til VG.

– Disse grunnløse regningene får katastrofale følger.

Hvambsal er generalsekretær i Kirkens Bymisjon, som driver Gatejuristen. De gir gratis rettshjelp til folk som har eller har hatt rusproblemer.

Adelheid Firing Hvambsal

Generalsekretær i Kirkens Bymisjon

– Dette skjer over hele landet. Vi har eksempler fra nord til sør, sier hun.

VG har fått se saksdokumenter fra fire saker som Gatejuristen har gått inn i.

Norske kommuner har sendt krav på mellom 50.000 og 300.000 kroner til beboere og tidligere beboere i kommunale boliger.

Men når Gatejuristen har tatt kontakt, stilt spørsmål og bedt om dokumentasjon, har det endt opp med at kommunene har frafalt hele eller deler av kravene:

OSLO: En klient hadde fått et krav på seg på like i underkant 100.000 kroner fra Boligbygg. Dette var blant annet for utvask og utflytting, reparasjoner og bytte av dør etter utflytting fra kommunal bolig. Etter at Gatejuristen kom inn i saken og bestred alle andre krav enn utvask, frafalt kommunen over 75.000 kr av kravet som de ikke klarte å dokumentere at klienten var ansvarlig for.

MOSS: En person hadde fått et erstatningskrav fra kommunen på ca. 300 000 etter utflytting fra kommunal leilighet. Han fikk beskjed om at han ikke fikk ny kommunal bolig før gjelden var betalt. Han var uenig i flere av postene. Det viste seg at kommunen hadde reklamert for sent, og etter kontakt med Gatejuristen slettet de hele kravet.

KRISTIANSAND: En klient fikk et krav fra kommunen etter endt leieforhold (utkastelse). Kravet var på rundt 170.000 kroner. Gatejuristen bestred kravet som var udokumentert og som de mente var usannsynlig høyt. De mottok aldri svar på bestridelsen. Da de purret på saken mer enn ett år senere fikk de bekreftet fra kommunen at hele kravet var blitt slettet.

Hun sier at det sakene har til felles er at størstedelen av kravene ikke er dokumentert – og at regningene blir redusert med flere titusener når Gatejuristen kommer inn i bildet.

– Dette er leietagere som er slitne, og som ikke har krefter til klageprosessen på egen hånd, sier hun og fortsetter:

– De får ikke nøkkelen til ny bolig før de har betalt kravet. Konsekvensen er at de havner på gata.

Hvambsal ber kommunalministeren om å ta tak:

– Det er ikke en sak mellom den enkelte kommune og Gatejuristen, men et nasjonalt problem der kommunalministeren må ta ansvar for å stramme inn praksisen.

På kjøkkenet i Sarpsborg viser Nina frem en tegning hun har hengende på kjøleskapet:

Den fikk hun fra moren, som bor like ved.

– Det var da jeg hadde fått kravet fra boligkontoret. Jeg satt bare og gråt og var helt nedtrykt.

Nina, Wenche og resten av søsterflokken vokste opp på Bede utenfor Sarpsborg.

– Vi hadde gode foreldre, men mye av tiden vår som unge var preget av fyll, bråk og helvete, med hagler og kniver, sier Nina.

Hun har hatt flere fengselsopphold som voksen:

– Jeg har sittet inne for vold, pengeutpressing, innbrudd, tjuveri og bedrageri. Det var da jeg var på kjøret. Nå hadde jeg ikke hatt hjerte til å stjele en 50-lapp. En ren hodepute er det beste du kan ha, forteller hun.

De to søstrene var narkomane i nesten 30 år, forteller de.

– Vi kjørte på i mange år, vi. Men en dag i starten av 2016 så kutta vi rett ut, sier Wenche.

– Vi sa at nå har vi levd dette ruslivet, det gir oss ikke noe mer. Vi ble enige om å støtte hverandre og å kutte ut amfetamin og alt sammen. Og det gjorde vi, fortsetter hun.

Nina satt hjemme med hunden Blomman da saksbehandleren i Gatejuristen ringte.

– Hun sa at nå har jeg en god nyhet til deg på fredagen, så du kan ha en god helg. Nå har de trukket saken, forteller Nina og forsetter:

– Nei, mener du det? sa jeg. Så begynte jeg å gråte, for da ble jeg så glad. Jeg tenkte: Kjære Gud, har jeg blitt bønnhørt.

Kommunen hadde frafalt hele kravet.

De kunne ikke dokumentere at Nina hadde ansvar for veggedyrene.

I tillegg hadde de doblet kravet ved en feil. Dersom de kunne dokumentert at veggedyrene var Ninas feil, skulle det vært 84.500 kroner de krevde av henne, ikke 169.000.

Den kvelden stekte Wenche biff med sjampinjong og fløtegratinerte poteter, så de kunne feire.

– Jeg følte at jeg var et menneske, for en gangs skyld var jeg et menneske, sier Nina.

Hun er skuffet over hvordan kommunen behandlet henne.

– Jeg har ikke fått noen beklagelse. Jeg har ikke hørt noen ting, ikke et brev, ikke en telefon, sier hun og fortsetter:

– De har ikke behandlet meg som et menneske. De har behandlet meg som en stor dritt.

Avdelingsleder Robin Brynildsen på boligkontoret i Sarpsborg kommune innrømmer at de gjorde feil i saken.

– For det første dobbelfakturerte vi. Det skal uansett ikke skje. For det andre så vi da vi gikk gjennom saken på nytt at vi ikke hadde nok dokumentasjon til å slå fast at veggedyrene kom fra Nina. Hun skulle aldri fått kravet, og det må vi ta på vår kappe, sier Brynildsen til VG.

Avdelingslederen sier at boligkontoret ikke har hatt direkte kontakt med Nina om kravene. Etter at Gatejuristen kom inn i saken, har de forholdt seg til dem som hennes representant.

Dermed har de heller ikke beklaget direkte til henne.

– Vil dere beklage til henne nå?

– Så klart vil jeg beklage, vi har jo gjort en stor feil.

– Men hvordan kan dette skje? Når de som mottar kravene gjerne mangler ressurser til å finne ut om eventuelle feil dere har gjort, burde ikke kommunen være ekstra nøye med å passe på at det ikke skjer slike feil?

– Vi er klare over situasjonen til de vi leier ut til, og derfor gir vi dem informasjon om ulike steder de kan søke hjelp, som for eksempel hos Gatejuristen. Men uansett jobber vi for at slike feil ikke skal skje i utgangspunktet, for det skal de jo ikke, sier avdelingsleder Brynildsen.

Kommunene må sikre at kravene faktisk stemmer, mener Hvambsal i Kirkens Bymisjon.

– De kan ikke belage seg på at klientene kommer til oss for at feilene deres skal bli rettet opp. Mange vil ikke engang oppsøke hjelp i en slik situasjon.

De to søstrene har hjulpet hverandre hele livet.

– Vi er født i samme seng, og kommer til å dø i samme seng, vi, sier Nina.

Hjemme hos Nina ligger Bibelen på nattbordet, og på veggene henger det bilder av Elvis og av familien.

Men snart går både hennes og Wenches kontrakter med boligkontoret ut.

– Da jeg hørte at VG og Nina snakka i telefonen, da fikk jeg skikkelig angst, sier Wenche.

– Jeg er livredd for at hvis vi ikke får fornya kontrakten nå, så står vi på gata, fortsetter hun.

Avdelingsleder Brynildsen i Sarpsborg kommune sier at søstrene ikke trenger frykte at kommunen ikke vil forlenge kontrakten deres fordi de har vært kritiske i media.

– Jeg synes det er fint at de sier fra når ting er feil. Vi må vurdere leiekontrakten deres som alle andre saker, men for meg er det helt naturlig å tenke at de vil få fornyet kontraktene sine.

VG spør Nina om hvorfor hun vil fortelle om det hun har opplevd.

– Jeg vil gjerne prøve å hjelpe andre mennesker. Og så vil jeg fortelle om hvor urettferdig og virkelig stygt de kan behandle et menneske. Hvor langt ned i dritten de kan få et menneske, sier Nina.

– Hva har du mest lyst til å bruke livet på nå?

– Åh, sier Nina og lister opp:

– Bare bo trygt. Slappe av. Kunne leve som andre mennesker. Ha fred.