De fleste kulturbygg blir født i motvind, slik er det i Stavanger også

DEBATT: De fleste kulturbyggene blir født i motvind. Før de står ferdige er kulturbygg ofte kontroversielle. Når dørene åpnes, fylles rommene av liv og byene av stolthet. Hva kan vi lære av dette når Stavanger nå går videre med nytt teater og museum på Kannikhøyden?

Kunstsilo i Kristiansand var for få år siden et av landets mest omstridte kulturbygg. Nå er det kåret til et av verdens vakreste museer av UNESCO. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB

Før åpningen av Stavanger konserthus var debatten intens, men ingen ønsker seg tilbake til kun Kuppelhallen. Deichman Bjørvika møtte omfattende motstand, men ble kåret til verdens beste folkebibliotek etter åpningen. Kunstsilo i Kristiansand var for få år siden et av landets mest omstridte kulturbygg. Nå er det kåret til et av verdens vakreste museer av UNESCO.

Felles for slike prosjekter er en periode med kraftig motvind, ofte drevet av legitime og nødvendige spørsmål. Hva skal det koste? Hvilken arkitektur tjener byen og fellesskapet best? Hvem skal bygget være for?

Slike diskusjoner er viktige. Kostnader, plassering, arkitektur og behov blir rettmessig debattert. Debatten sikrer åpenhet rundt store investeringer og minner oss om at kulturbygg representerer verdier, prioriteringer og retninger for samfunnsutvikling.

Så skjer det ofte noe interessant i etterkant. Når byggene står ferdige, tar publikum dem i bruk, rommene fylles av aktivitet, og kritikken dempes.

Hva skjer fra konflikt til stolthet?

Én forklaring er at kulturbygg er vanskelige å forestille seg før de finnes. Mange av kvalitetene blir synlige først når bygget blir tatt i bruk. Effekten på byliv, trivsel og tilhørighet kan ikke fanges i en skisse eller kostnadstabell.

En annen forklaring ligger på vår side av bordet. Vi som utvikler kulturinstitusjoner og bygg som skal stå i over 150 år, må forklare langsiktige behov innenfor en fireårsperiode. Kanskje må vi bli bedre til å formidle verdien av slike bygg som investeringer i det brede samfunnsoppdraget. Ikke bare som hus for kunst og kultur, men som møtesteder, motorer for inkludering, læring, folkehelse og byutvikling.

På Kannikhøyden står vi midt i regionens mest omfattende kulturprosjekt i nyere tid. Vinnerforslaget Etter Eckhoff gir oss et tydeligere bilde av hvordan området kan utvikles videre. Likevel må forslaget bearbeides sammen med kommunen, arkitektene og sluttbrukerne, for å sikre at prosjektet fungerer i hverdagen for publikum, ansatte, kunstnere og innbyggere.

Det kommer til å bli debatt og uenighet. Og det skal det være. Det avgjørende er at diskusjonen er reell, kunnskapsbasert og fremoverrettet. Vi må både kunne stille kritiske spørsmål til kostnader og prioriteringer, og samtidig erkjenne at store kulturbygg også er investeringer i demokrati, fellesskap og livskvalitet.

Mer opplyst enn opprørt

Samtidig møter vi også en forventning om at Stavanger skal tenke langsiktig. Vi skal ikke lappe på et 140 år gammelt museum og teater, men ta et helhetlig grep for framtiden. Det vil styrke byen som kunst og kulturregion, og sikre at kommende generasjoner får et teater og museum som både fungerer og inspirerer.

Vårt håp er at debatten om Kannikhøyden kan bli mer opplyst enn opprørt, nysgjerrig og fremoverrettet. For vi vet én ting: kulturbygg skaper ringvirkninger langt utover budsjettet. De former fellesskap, bygger identitet, tiltrekker mennesker og talenter, og gir byen en stemme.

Kunstsilo minner oss om at motvind ikke nødvendigvis er et tegn på at noe er galt. Motvind betyr engasjement, og det betyr at folk bryr seg. Det gir oss en mulighet til å skape et bygg som rommer mer enn utstillinger og forestillinger. Et sted der mennesker møtes, utfordres og inspireres. La oss bruke denne muligheten til å gi Stavanger et nytt kulturelt tyngdepunkt.