Clemet fordreier virkeligheten om fredsprisvinner Machado

Fredsprisen til María Corina Machado er blitt feiret som et symbol på frihet, skriver Ronald Mayora Synnes. Foto: Ole Berg-Rusten/AP/NTB

Når Nobel-komiteens medlemmer fordreier virkeligheten, bidrar de til å svekke tilliten til institusjonen.

Med en dramaturgi som kunne vært hentet fra en venezuelansk såpeopera, trådte fredsprisvinner María Corina Machado endelig inn på norsk jord forrige uke. Hun mottok prisen – og med det fulgte dager med fine overskrifter. Men bak glansen skjuler det seg et problem: Når et medlem av nobelkomiteen oversetter en kompleks politisk virkelighet til norske merkelapper uten kildegrunnlag, svekkes den offentlige samtalen og tilliten til institusjonen. Kunnskap forplikter, også når den utfordrer våre narrativer.

En fredspris med en blind flekk

Fredsprisen til María Corina Machado er blitt feiret som et symbol på frihet. Men hva skjer når vi overser kompleksiteten bak symbolet? Når Kristin Clemet, etter noen få dager med Machado, slår fast at hun er «en klassisk liberaler» og at hennes parti er søsterpartiet til Venstre, er det ikke bare en forenkling – det avdekker en blind flekk.

Er «klassisk liberal» det samme i Caracas og Oslo?

Å oversette politiske merkelapper fra én kontekst til en annen er risikabelt. Partiet Vente Venezuela stilte ikke alene til valg i fjor, men som del av en fempartikoalisjon blant rundt 30 opposisjonspartier i Venezuela. Det gjør størrelsesmålinger og «søsterparti»-analogier misvisende. Når vi ser på partiprogrammene, blir forskjellene tydelige: Venstre har klima som hovedsak, med utslippskutt i tråd med Parisavtalen og satsing på grønn teknologi. Vente Venezuela omtaler miljøet primært som en ramme for økonomisk vekst og fri konkurranse, med lite fokus på klimakutt.

Forskjellene blir enda skarpere i internasjonal politikk: Venstre vektlegger menneskerettigheter, FN, Nato og EØS, og støtter en tostatsløsning i Midtøsten. Vente Venezuela profilerer seg med frihandel og globalisering, har uttrykt støtte til Donald Trump, omtaler Israel som en frihetsalliert, samarbeider politisk med Benjamin Netanyahus parti, og vil flytte Venezuelas ambassade til Jerusalem. Dette er ikke små nyanser – det er grunnleggende forskjeller i verdier og verdenssyn.

Rosavasking skaper polert politikk

Clemet forsøker også å «rosavaske» Machado: Hun fremhever at Machado «vil gjerne diskutere en liberalisering» av abort og «er for likekjønnet ekteskap». Men i Venezuela er abort i praksis ulovlig, med svært snevre unntak. LHBTQ+-rettigheter er sterkt begrenset i et konservativt katolsk land som Venezuela. Å tolke enkeltsignaler som likhet med norsk verdipolitikk er uredelig.

Venezuela er et meget patriarkalsk samfunn. Machado kommer fra et veldig konservativt miljø i opposisjonen. Abort og LHBTQ er saker som politikere fra de store dominerende politiske partier fra hele det politiske spektrum unngår.

Politikkens ansvar for kunnskap

Det er fristende å idealisere politiske aktører ved å polere deres standpunkter. Men ansvarlige samfunnsaktører kan ikke avfeie faktakunnskap fordi den utfordrer egne vurderinger. Når Clemet forsøker å avfeie kritikken mot Machados bønn om militær intervensjon, ved å si at dette er ting hun ikke har sagt, er det uforståelig. Det finnes en rekke kilder fra de siste tiåret som dokumenterer at Machado nettopp har gjort dette.

Kunnskap er ikke nøytral, men den er vår beste rettesnor for å forstå verden og handle i den. Når Nobel-komiteens medlemmer fordreier virkeligheten, bidrar de til å svekke tilliten til institusjonen.