Britenes marine latterlig­gjøres

HMS Dragon har nå kommet fram. Det opplyser den britiske forsvarsministeren John Healey. Det har tatt tid. Da det ble bestemt å sende krigsskipet til Kypros for å beskytte den britiske basen der, var det inne til vedlikehold. Underveis har det vært tekniske problemer og forsinkelser.

Det er tre uker siden Kypros ble angrepet av Iran.

Britene er med på å sikre fri ferdsel gjennom Hormuzstredet. De sier de er klare til å bidra med passende tiltak for å sikre trygg passasje.

Hva britene eventuelt skal bidra med, er uklart. Det kan være snakk om droner som kan oppdage og ødelegge miner. Skip er det neppe, for dem har de få av.

– Ydmykelse for marinen

– Vi har ett hangarskip, to jagerskip, to fregatter og én angrepsubåt tilgjengelig, opplyser den britiske forsvarseksperten Michael Clarke til NRK.

– Det er alt vi har. Så det er klart at den britiske marinen har det forferdelig i denne krisetiden, og det er ydmykende for oss, legger han til.

Bruker mye av det de har

Det er altså en betydelig del av den operative marinen britene har sendt inn i Middelhavet. HMS Dragon er en «destroyer», altså en jager på norsk. Det er et middelstort krigsskip, litt større enn de norske fregattene.

Ubåten HMS Ansom er også kommet fram til Midtøsten. Det er den eneste angrepsubåten de har å sette inn.

Råtner ved kai

Britene har andre skip enn de forsvarsekspert Clarke nevner, men de ligger til kai eller i tørrdokk.

De er ikke i stand til å seile på kort varsel.

Noen av dem, selv relativt nye skip, har ikke vært klare for seilas på flere år. Skrekkeksempelet er søsterskipet til HMS Dragon, HMS Daring, som har vært ute av drift i nesten ti år. To andre av de totalt seks jagerne i flåten har ligget stille i henholdsvis to og tre år.

Mye feil og kluss

En del av grunnen har vært en rekke tekniske utfordringer og ombygginger. Disse jagerne er alle lagd av BAE Systems. Samme bedrift som skal bygge de nye norske fregattene.

– Vi har lært mye fra ett skip til det neste, sier lederen for fregattprogrammet ved BAE, Sean Scott, til NRK.

– Jeg vil produsere et skip som er høyt kapabelt. Og veldig pålitelig. Vedlikehold er en viktig del av det marinen har lært, fortsetter Scott.

Alle klasser berørt

Marinen har én jager til de kan sette inn, HMS Duncan. Dette skipet var først tiltenkt Midtøsten-oppdraget, men var i likhet med HMS Dragon inne til vedlikehold da oppdraget ble gitt. Fordi HMS Dragon var kommet lenger i sitt vedlikehold, ble det bestemt å sende den.

Angrepsubåtene til britene er et annet kapittel. Av fem båter, er det bare en som kan settes inn. De fire andre har vært inaktive i alt fra seks måneder til fire år.

Det er sju fregatter i flåten. Tre av dem har vært ute av tjeneste i lang tid. To andre er på oppdrag nå, og de to resterende er under trening og vedlikehold.

Bare én juvel igjen

Det største i den britiske marinen er de to hangarskipene. Bare ett er operativt. Det er HMS Prince of Wales. Søsterskipet HMS Queen Elizabeth har vært på verftet i over ett år for ombygging. Det er seks år siden det ble tatt i bruk.

– Marinen har rett og slett ikke nok skip til å bidra på en meningsfull måte, sier forsvarsekspert Clarke.

I tillegg har britene fire atomubåter med kjernefysiske våpen. Minst en av disse ubåtene er alltid på patrulje. Det er slik britene opprettholder sin kjernefysiske avskrekking.

Dette er aldrende båter som alle har passert den planlagte pensjonsalderen.

De skal erstattes med en ny type ubåt, men den første av dem vil ikke kunne være klar for oppdrag før en eller annen gang på 2030-tallet.

Ett langt fall

Britene bruker en stadig mindre andel av sitt statsbudsjett på marinen. Økonomi, endrede sikkerhetstrusler og ren politikk har ført til at antall skip har gått ned i lang, lang tid.

Landet var i 1982 i stand til å sende 43 krigsskip til Sør-Atlanteren under Falklandskrigen.

Dét var likevel bare en skygge av giganten som bidro til seieren i den andre verdenskrig. I 1945 var det over 800 jagere og fregatter under britisk kommando, i tillegg til et utall andre skip.

Følte seg ikke truet

– Da den kalde krigen var over i 1991, var det ingen i Storbritannia som kunne peke på en essensiell trussel. En trussel som kunne rettferdiggjøre å beholde store væpnede styrker, forteller eksperten Richard Barrons fra Chatham House til BBC.

– Marinen har gått fra å ha femti store overflateskip til 13. Vi kan heller ikke sende ut alle disse 13. Vi er inne i en tid med mye større risiko, men vi har de styrkene som tilhørte en mer behagelig og fredelig tid, fortsetter Barrons.

Marinen sikret britene

Det er en øynasjon, og befolkningen har av naturlige grunner satset på sjømakt. Da vikingene begynte å roe seg, ble de sjømilitære styrkene gradvis bygget opp, men ikke mer enn for å holde kontroll over den umiddelbare nærheten til England.

I 1540 besto marinen av omtrent femti skip av alle typer.

Dette var nok, sammen med dårlig vær og dårlig ledelse av fienden, til å bekjempe Den spanske armada i 1588. Marinen reddet England.

Kolonimakt krevde skip

Rivaliseringen med Spania og Frankrike i de neste hundreårene førte til en gradvis oppbygging. Dominans nådde britene etter slaget ved Trafalgar i 1805. Den dominansen opprettholdt de inntil andre verdenskrig.

Det kostet mye penger. Det er anslått at marinen i 1814 spiste omtrent atten prosent av det totale statsbudsjettet.

Så var det over

Under andre verdenskrig gikk USA forbi og ble verdensledende. Nå er Storbritannia på 7. plass, men det er i den totale størrelsen og ikke målt ut fra hvor mange skip landet faktisk kan stille.