Beskyldningene hagler: Derfor er denne streiken så spesiell

1 month ago 21



Mens beskyldningene hagler om tette bånd og bestillingsverk fra LO, mener motparten at det er Høyre som er syndebukken.

Selv om slik pingpong er vanlig i politikken, er det sjelden kost i et lønnsoppgjør.

Dette er partenes ansvar, er politikernes innøvde standardsvar hver gang noen vil ha dem til å mene noe i en betent arbeidskonflikt.

Men denne gang er alt så meget annerledes.

Politikerne har med liv og lyst kastet seg inn i konflikten mellom Unio og Akademikerne på den ene siden og staten (og LO) på den andre.

It takes two to tango

Digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung (Ap) er selv frontfigur for staten i denne konflikten.

Hennes mantra er «lik lønn for likt arbeid», og hun mener veien til det er å overstyre de streikende til å godta en felles tariffavtale.

Mens LO-mediers kommentator Kjell Werner gir Høyre-leder Erna Solberg skylda for streiken, mener Høyre at regjeringa har gjort streiken «blodpolitisk».

Både Venstre og Høyre støtter åpent de streikende, og lar ikke sjansen gå fra seg til noen sleivspark mot regjeringa.

De bruker ord som «LO dikterer», «Støre favoriserer LO», «LOs blankofullmakt» og beskylder Ap for et «topartssamarbeid» med LO.

De streikende har selv lagt ballen på målstreken for opposisjonen ved å kalle oppgjøret «politisk styrt».

Fra mektig til den svake part

For en gangs skyld har begge parter rett, samtidig. Dette er en svært politisk streik. Og Solberg skal ha sin del av ansvaret.

Stridens kjerne går helt tilbake til 2016. Da åpnet den Høyre-ledede regjeringa for at Akademikerne skulle få sin egen tariffavtale.

De statsansatte akademikerne var da luta lei av at LO dikterte for mye, og at ansatte med høy utdanning sakket akterut lønnsmessig.

I 2022 fulgte Unio etter og endret på den måten maktbalansen i statlig sektor. De to ble da den største arbeidstakergruppa, men LO og YS havnet i mindretall.

Det er ikke et sted LO trives med å være.

Åpenbart heller ikke medlemmene deres. De siste årene har LO mistet mange statsansatte medlemmer til konkurrentene.

Maktkamp og ideologi

Hvor mye det spiller i bakgrunn når regjeringa nå valgte å ta omkamp, vites ikke. Statsråd Tung hevder at dette er det faglig riktige å gjøre som arbeidsgiver, uavhengig av hva LO måtte mene.

Men at dette er sterkt ønsket av LO, er det liten tvil om.

Årsaken er prinsippet om mest mulig lik lønn, enten du er vaktmester eller professor på høyskolen. Flate kronetillegg, som LO ønsker mest mulig av, premierer naturlig nok dem med lav lønn.

Og vil på sikt utjevne lønnsforskjeller.

Man trenger ikke være noen stor mattehjerne for å se at prosenttillegg er en fordel for dem som tjener bra. Mens flate tillegg vil gi dem en dårligere lønnsutvikling.

Hjerneflukt vs. likelønn

Men der noen snakker om likelønn og små lønnsforskjeller med stjerner i øynene, får det andre til å se rødt.

Det gjelder kanskje særlig dem som jobber i staten, men som kunne fått atskillig høyere lønn hos private.

De er bekymret for at hjerneflukt fra staten. Det kan høres ut som et luksusproblem, men også det offentlige trenger kompetente fagfolk.

Det er underkommunisert hvor kostbart det er å være helt avhengig av konsulenter, jurister og ingeniører fra privat sektor.

Det gir også noen pussige skjevheter. For eksempel kan en universitetsansatt som underviser lærerstudenter tjene dårligere enn en lærer.

Alles kamp mot alle?

Men også LO har gode argumenter på sin side, utover å kjempe for sine medlemmer og sin innflytelse.

De slåss for å verne frontfagsmodellen, og er bekymret for smitteeffekten dersom staten åpner for større lønnsforskjeller internt.

I dag tjener statsansatte med lav lønn godt sammenlignet med lignende yrkesgrupper, mens de høyt utdannede i staten tjener dårlig i forhold til sammenlignbare grupper.

LO advarer mot en «alles kamp mot alle» i lønnsdannelsen. Det er et dypt ideologisk spørsmål.

Skal man åpne for mer individuell lønnsfastsettelse og større forskjeller i staten?

Svaret er ikke åpenbart, og begge parter har gode argument for sine ståsted.

Det gjør denne konflikten sterkt politisk og nesten uløselig.

Har mistet selvtilliten

For noen år siden ville Ap bare dratt på skuldrene av at dette oppgjøret ble kalt et bestillingsverk fra LO. Ja, de ville til og med tatt det som et kompliment.

Åpenbart fordi Ap og LO deler verdier og samfunnssyn.

Dessuten ville det vært et mål i seg selv å gi LO større makt og innflytelse. Det er selve ideen med det sterke fellesskapet mellom Ap og LO.

Når det ikke lenger er et like lettsolgt budskap, handler det blant annet om at Ap er svekket blant de fagorganiserte.

Ikke minst gjelder det den gruppa som nå streiker. En fersk undersøkelse viser at unge med høyere utdanning svikter Arbeiderpartiet. Høyre er det klart største partiet blant høyt utdannede.

Derfor er Ap mer sårbar for påstander om tette bånd som plasserer dem i det mytiske bøttekottet med LO.

Ikke uten risiko

Mens opposisjonen har få velgere å tape på å fyre opp kanonene, må Ap balansere to hensyn:

Arbeidsmiljøet og relasjonen til LO og jakten på å vinne tilbake de tapte lillevelgerne.

Men for hele samfunnsmodellen er det risikabelt om lønnsdannelsen blir for politisert.

For arbeidstakerne kan det føre til mer tilfeldigheter og større uforutsigbarhet.

Men heller ikke for politikerne er det en drømmesituasjon. Selv om de nok gjerne vil vise sin sympati for eksempelvis sykepleiernes eller lærernes lønnskamp, er detaljene og ikke minst prioriteringene noe de ikke vil dras inn i.

For skal noen få mer, må noen andre som regel få mindre.

Publisert 28.05.2024, kl. 09.54

Read Entire Article