3 hours ago
2
Suksessforfatter Martin Bech Holtes bruk av objektivt helt gale tall river ned grunnlaget for utpekingen av 1991-2013 som en historisk gullalder for norsk økonomi.
TALLTULL? – Debatten som Martin Bech Holte (bildet) drar opp, hilser vi velkommen. Men den kan ikke føres på tallgrunnlaget han presenterer i boken, skriver kronikkforfatterne. Foto: Tore Kristiansen / VG
KRONIKKFORFATTER: OLAV SLETTEBØstatistisk sentralbyrå
KRONIKKFORFATTER: ERLING HOLMØYstatistisk sentralbyrå
I sin mye omtalte bok er Martin Bech Holte raus med superlativene om perioden 1991-2013. Den er et mirakel, en storhetsperiode, en gullalder. Han kaller den «Dag 1».
Her utfoldet norsk økonomi en voldsom vekstkraft (s. 123). Boken handler om Norges vei til Dag 1, om hvordan politikernes uvettige bruk av oljepenger har ødelagt Dag 1-samfunnet, og hvordan Holtes suksessoppskrift skal bringe oss tilbake dit.
Hvis boken leses overfladisk, vil nok mange mene at tallbruken viser at 1991-2013 var en gullalder. Men Holtes tall for økonomisk vekst i denne perioden er rett og slett gale. Veldig gale. På en måte som fjerner «gullalderen» som en historisk realitet.
Holte baserer seg på tall for Norges BNP per innbygger fra 2020-versjonen av databasen til «Maddison-prosjektet». Valget av datakilde er merkelig, da det er SSB som lager Norges BNP-tall.
For «gamle dager» finnes det andre anerkjente tall, blant annet fra professor Ola Grytten, som Maddison oppgir som kilde for årene fram til 1930. Men hvis Maddison ikke har SSB som primærkilde for årene etter 1970, er det så oppsiktsvekkende at det måtte vært klart kunngjort og begrunnet.
Med unntak av årene 1991-2011 er det små avvik mellom SSB- og Maddison-tallene. Men i denne perioden er Maddison-tallene for årlig vekst i BNP per innbygger mellom 2,9 og 3,2 prosentpoeng høyere enn SSBs tall. Hvert eneste år.
Les også: Les intervjuet med Martin Bech Holte: - Jeg hater jåleri
I flere år er realveksten nær 8 prosent. Man trenger ikke ha mye erfaring med prosentregning for å skjønne at dette akkumulerer seg til store forskjeller over tid.
Maddison-tallene innebærer at BNP per innbygger i 2013 har vokst til 2,8 ganger 1990-nivået. Tilsvarende forholdstall er 1,5 når man bruker SSBs tall.
Gitt aksept av de sjokkerende gale tallene kan man forstå Holtes begeistrede karakteristikker av «gullalderen».
De har virket besynderlige på oss, for den økonomiske veksten i årene 1991-2013 var ikke spesielt sterk. Korrigert for prisvekst vokste BNP per innbygger med 1,6 prosent per år, klart lavere enn tidligere i etterkrigsperioden.
Veksten i arbeidskraftens produktivitet lå under halvparten av den man hadde fra 1949 til 1974, en periode Holte betegner med følgende kraftsats (s. 66): «Perioden med den mest aktivistiske staten var også den klart minst vellykkede perioden i norsk økonomi.»
Den siste tredjedelen av Holtes «gullalder» tilhører den rekordsvake vekstperioden Norge og de fleste andre land har opplevd etter 2006.
Konfrontert med denne kritikken har Holte svart at han er opptatt av hvor sterk veksten i Norge har vært i forhold til andre land.
Et slikt komparativt perspektiv er lett å kritisere. Uansett blir selvsagt også sammenligninger av Norge med andre land gale hvis tallene for Norge er sjokkerende gale.
Foto: Tore Kristiansen / VGHolte har ikke ansvaret for Maddisons tall. Men han er selvsagt ansvarlig for å ha valgt dem fremfor SSBs tall, som er lett tilgjengelige, iallfall for år fra og med 1970.
Feilene er så store at det er veldig merkelig at han ikke har oppdaget dem. De er også mer enn store nok til at en ulærd forlagskonsulent burde stusset.
En forklaring er kanskje at tallene ikke gjengis eksplisitt i boken. De ligger bak figur 2, som setter tonen for hele boka, men her vises den årlige veksten i BNP per innbygger som et «rullerende 30-års gjennomsnitt» av de årlige vekstratene.
Dermed blir Maddison-tallet for veksten i for eksempel 1995 et veid gjennomsnitt som omfatter vekstratene for 29 andre år. Slik kamufleres ekstreme vekstrater i enkeltår.
En slik omregning er i seg selv vanskelig å forstå og godta i en kontekst der utpekingen av gode og dårlige vekstperioder står sentralt.
Les også: Et McKinsey-seminar i bokversjon
Fremstillingen er trolig en årsak til at feilen har gått under radaren, selv om skolerte lesere som Øystein Sjølie og Einar Lie har vært inne på den i sine innlegg. Vi føler oss selv litt beskjemmet over at vi ikke har oppdaget feilen tidligere.
Uavhengig av hva man mener er rett balanse mellom marked og styring, er det viktig at diskusjon om økonomisk politikk baseres på det beste man har av relevant empiri.
Holtes bruk av objektivt helt gale tall river ned det empiriske grunnlaget for hans utpeking av 1991-2013 som en historisk gullalder for norsk økonomi.
Mange vurderinger og konklusjoner blir dermed hengende i luften som ubegrunnede påstander. Debatten om hvordan ressursene i norsk økonomi kan brukes bedre, hilser vi velkommen.
Men den kan ikke føres på dette tallgrunnlaget.
English (US)