Bare sammen med pårørende kan vi sikre en eldreomsorg som er både forsvarlig og verdig

DEBATT: Å få vondt i magen av å lese om eldre personers uverdige forhold på sykehjem og i hjemmetjenesten er forståelig, men det hjelper ingen. Det er tid for handling!

Pårørendesenteret er bekymret fordi kutt i tilbudene til pasientene nok en gang rammer pårørende hardt. Knallhardt. Foto: Shutterstock

Vi hører det igjen og igjen: Vi går tom for hender før vi går tom for penger. Samme hvor mye vi er villige til å bruke penger, vil vi mangle folk. Gode fagpersoner sier opp. De orker ikke mer. Det er ikke bare bekymringsfylt, det er krise.

Når velferdssystemet kneler, er det på sin plass å minne om at noen aldri går av vakt; nemlig de pårørende. Pårørendes rolle og deres utfordringer kommer altfor lite fram i dette bildet. Det er merkelig når vi vet at det er over 800.000 pårørende i Norge og at disse pårørende leverer mer enn 140.000 årsverk gratis hvert år.

Likevel blir de av mange fagpersoner sett på som «et hår i suppen». Noen som maser og blander seg inn og som oppleves som krevende. Men hvem er vi fagpersoner når vi selv kommer i en krevende pårørendesituasjon? Vi blir også sårbare, redde, maktesløse og sinte.

Når pårørende reagerer, er det ikke fordi vi er krevende. Det er fordi vi bryr oss. Fordi vi elsker. Fordi vi ikke orker å se våre nærmeste i uverdige situasjoner. Vi biter oss fast og blir de vanskelige pårørende. Kan vi ikke heller spille på lag? Ingen er tjent med en kampsituasjon. Det er utarmende for alle involverte.

Vi leter etter løsninger

I den Nasjonale pårørendeundersøkelsen utført av Opinion kommer det fram at 60 prosent av pårørende opplever at det er dem selv som tar initiativ til samarbeid. Det er nedslående at godt under halvparten opplever at helse- og omsorgstjenesten er interessert i pårørendes kunnskap om den de er pårørende til. Å ta initiativ til samarbeid er ikke å være kranglete. Det er et ønske om å bidra, bli hørt og anerkjent.

Har pasienten det bra, har pårørende det bra. Har pårørende det bra, har pasienten det bedre. Dette henger sammen – og det må både praksis og politikk ta på alvor.

På Pårørendesenteret er vi opptatt av å finne løsninger, men vi er også bekymret. Vi er bekymret fordi kutt i tilbudene til pasientene nok en gang rammer pårørende hardt. Knallhardt. For i disse kuttene, der det mangler både penger og folk, blir selvfølgelig tjenestene dårligere. Å gi og få dårlige tjenester rammer dessverre tre svært viktige grupper: pasienten, pårørende og de viktige fagpersonene.

Mímir Kristjánsson spør i et intervju med Stavanger Aftenblad 24. mai om noe som mange pårørende helt sikkert kan stille seg bak: Skal jeg våge å sende moren eller faren min på sykehjem? Skal jeg virkelig ende der selv?

Vi må spille på lag

Vi som jobber innen pårørendefeltet, vet at mange pårørende nå er redde. De forteller at de står overfor et pest eller kolera-valg. De er utslitt og klarer ikke lenger ha sin kjære hjemme, samtidig som de er redde for hvordan ektefelle, mor eller far vil bli ivaretatt på sykehjemmet. Om de i det hele tatt får en sykehjemsplass.

Når vi risikerer å gå tom for både dyktige fagpersoner og pårørende som i mange tilfeller jobber doble skift, er det åpenbart at noe må gjøres. Snakk med fagfolkene, snakk med pårørende, snakk med Pårørendealliansen og snakk med oss og andre med erfaring innen pårørendefeltet.

Pårørende skal ikke overta kommunens oppgaver, men de skal heller ikke skyves vekk. De skal være medspillere. For å få til det må det grenseoverskridende samarbeid til. Pårørende må møtes med ydmykhet og respekt. Vi må bli inkludert i arbeidet med å finne gode løsninger. For de fleste av oss ønsker å bidra, men da må relasjonen være preget av tillit, åpenhet og medvirkning. Resultatet kan bli bedre flyt i arbeidet og færre klager. For bare sammen kan vi sikre en eldreomsorg som er både forsvarlig og verdig