Balansen mellom sikkerhet og frihet er en av vår tids viktigste avveininger

Hybride angrep er vanskelige å oppdage og vanskelige å forsvare seg mot. De treffer ulike deler av samfunnet og ulike geografiske områder samtidig.

Hvis vi skal klare å forsvare oss mot slike angrep, og kanskje også avskrekke trusselaktører fra å angripe, må vi kunne oppdage angrepene. I tillegg må vi klare å skille faktisk angrep fra uhell og mer alminnelig kriminalitet.

Det krever at myndigheter og virksomheter, både sivile og militære, deler informasjon fortløpende. Problemet er at informasjonsmengden raskt kan bli så stor at mennesker alene ikke klarer å omdanne den til en situasjonsforståelse raskt nok til å avverge eller begrense konsekvensene av et angrep. Her kan kunstig intelligens spille en avgjørende rolle.

I et masterstudium ved Universitetet i Agder samlet vi et panel av sivile og militære beredskapseksperter for å undersøke om det er grunnlag for å utvikle et felles KI-verktøy mot hybride trusler.

Sivile og militære ser ofte verden med ulike blikk og representerer forskjellige profesjonskulturer. Det kan gjøre samarbeid vanskeligere, særlig når man skal utvikle KI-verktøy som påvirkes av personene som bygger og trener dem.

Siden Norges totalforsvar forutsetter samarbeid mellom sivile og militære, kan det skape usikkerhet om det er mulig å utvikle et slikt velfungerende verktøy. Og hvis verktøyet skal fungere, forutsetter det tilgang til store datamengder både til trening og til analyse av hendelser i samfunnet. Ønsker vi det? Og kan vi utvikle et verktøy som er effektivt uten at det innebærer urimelige inngrep i vår frihet?

Vi ba vårt ekspertpanel vurdere dette:

Hvis et KI-agent-verktøy skal fungere for både sivil beredskap og for militæret ved å sette dem i bedre stand til å oppdage og håndtere hybride angrep, hva er det særlig viktig at man fokuserer på når man utvikler, trener og bruker verktøyet?

De første tilbakemeldingene viste ganske stor variasjon både i hva som er viktig og antall faktorer. Men som samlet gruppe var ekspertene innom de fleste faktorene som forskning viser er viktige ved utvikling av et slikt verktøy.

Det var likevel store forskjeller mellom sivil og militær side (slik tidligere forskning har tydet på). Men i en strukturert prosess der ekspertene i flere omganger ble konfrontert med hverandres prioriteringer, kom gruppen raskt til enighet.

Samarbeid og fokus på Totalforsvarets felles mål om god effekt, veide tyngre enn ivaretakelsen av egen sektors særlige interesser.

Grunnlaget for å utvikle et felles sivilt-militært KI-basert verktøy ser altså bra ut. Det er gode nyheter for Norge og kanskje også for NATO. Samtidig peker funnene på flere viktige forutsetninger.

Verktøyet fungerer bare dersom data kan deles på tvers av sektorer. Det krever regler og planer for slik deling. I tillegg må de tekniske systemene snakke sammen, noe som krever en felles teknologisk plattform.

Regelverket og systemene må gi aktørene i Totalforsvaret nødvendig trygghet og handlingsrom for dialog og informasjonsdeling, slik at tilliten mellom dem opprettholdes. Vi kan få til dette, men da må vi ville det og legge ned innsatsen som trengs.

Om vi bestemmer oss for å lage et KI-basert verktøy, vil kraften i verktøyet avhenge av hvor mye data det får tilgang til. Storstilt overvåking av hele samfunnet kan virke fristende når man ser hvor mye sikkerhet man kan få.

På den annen side er innsamling, lagring og deling av data inngrep i vår frihet, regulert i og beskyttet av Grunnloven og personvernloven. Likevel stenger det ikke for muligheten til å dele data, så lenge det er lovlig.

Så når vi skal diskutere disse temaene handler det om hvilket samfunn vi ønsker å være, hvilke verdier vi vil prioritere og hvordan de står seg i møte med dagens trusselbilde.

Derfor stilte vi følgende spørsmål til ekspertene:

Hvordan bør vi vekte frihet mot sikkerhet når vi bygger og implementerer et slikt verktøy?

Ekspertene i undersøkelsen var tydelige på at verktøyets kraft må balanseres innenfor rammene av våre regler. Særlig i fredstid. Men i krig eller alvorlig krise kan det være behov for betydelig større handlingsrom, både teknologisk, juridisk og i bruk.

Teknologi kan hjelpe oss i møte med et nytt trusselbilde. Samarbeidet i Totalforsvaret er et godt grunnlag for utviklingen, kanskje til og med bedre enn i mange andre land. Men hvor kraftfullt verktøyet skal være, hvor store inngrep i friheten vår vi er villige til å gi det, det må vi diskutere.

Det som er sikkert, er at teknologer alene ikke skal bestemme det. Løsningene må forankres politisk og demokratisk. For balansen mellom sikkerhet og frihet er en av vår tids viktigste avveininger.