«Avhengighetsskapende serielitteratur»

Bladene på trærne skifter farge, det er frost på bakken – og en fersk Knausgård-roman i bokhandelen.

Siden han startet «Morgenstjernen»-prosjektet i 2020, har Karl Ove Knausgård gitt ut en ny bok hver høst. Selv bedyrer han at han skal skrive sju, men en vet aldri med Knaus.

For min del må han gjerne fortsette til evigheten. Dette er avhengighets­skapende serie­litteratur.

I serien, hvis bøker på ingen måte følger hverandre, setter han det bitte lille hverdags­livet opp mot det store, uforklarlige. Så også i «Arendal», den femte – og slankeste – boka hittil.

Ingen sørlandsidyll

Den observante Knausgård-leser vil nok kjenne igjen navnet Syvert Løyning fra bok to, «Ulvene fra evighetens skog», en seig affære som tok seg litt for god tid ved kjøkken­benken.

«Arendal» er strammere komponert. Handlingen utspiller seg over bare noen få dager. Detaljerte hverdags­skildringer og teori­tunge passasjer er tonet ned, erstattet av et større driv. Det skyldes hoved­personens iboende rastløshet.

Året er 1976, og den gifte småbarns­faren Syvert Løyning (jepp, far og sønn heter det samme), er på vei hjem til familien i Kristiansand da bilen hans havarerer, og han blir nødt til å tilbringe natta i Arendal.

Det er midtvinters og beinkaldt. Gatene er folketomme, isen ligger tjukk­pakket på fjorden.

Og Syvert, han driver gatelangs, og finner ikke ro.

Et tilfeldig møte med søstera til en barndoms­kompis som nylig har dødd av kreft, setter tankene i sving.

Søstera forteller om en slags sorggruppe hun er med i, som kommer i kontakt med de døde. Eller er det bare savn og forvirring?

Fornuft og følelser

I «Arendal» fortsetter Knausgård å utforske temaer han har syslet med siden debuten: livet, døden og alt imellom, det uforklarlige mot det vitenskapelige.

Gjennom hoved­personen boltrer han seg i betraktninger om minner, tid, til og med meningen med livet, i engasjerende, svimlende vendinger.

Syvert er over gjennomsnittet opptatt av fenomenet tid. Kanskje fordi han ikke lever fullt og helt i tiden, han bare eksisterer. Det livet han ønsker å leve, er umulig.

I veska ligger kjærlighets­brevene fra Asja, hans store kjærlighet. Hun bor i Sovjetunionen, og han har nylig forsøkt å avslutte forholdet.

Syvert slites mellom fornuft og følelser, mellom livet han har laget seg og drømmen om et liv med Asja: «Hvem går fra det beste som har hendt dem?»

Guffen stemning

Selv om den gigantiske stjernen fra første bok bare nevnes i et glimt, er den apokalyptiske stemningen fra bokserien så absolutt til stede.

Syvert hallusinerer, ser syner, han opplever ting som hender senere, får minner som ikke er hans egne: «Det var en av de mest ubehagelige følelsene jeg noensinne hadde kjent. At jeg ikke visste hvem jeg var», tenker han etter en særs guffen opplevelse på den lokale puben, som også kryper under huden på leseren.

Eller har fylla skylda? Når Syvert drikker, blir han kjip. Han skjeller ut folk, bare for å bli forulempet og rasende når det påpekes. Og selv om mora hans bor i byen, vier han henne kun en kort visitt.

I noen korte vonde tilbakeblikk fra barndommen aner vi hvorfor, og hvordan Syvert ble Syvert. Knausgård skriver forferdelig godt og helt nedpå om omsorgs­svikt og vold mot barn.

Det ene livet

Som i resten av forfatter­skapet, er han også her opptatt av familien, både den man er født inn i – og den man kanskje angrer på at man har valgt.

Det er vondt å lese om Syvert og konas koreograferte og stivnede «forholdsdans».

I fjorårets bok, «Nattskolen», handlet det mye om hva et liv er verdt. «Arendal» tar for seg livets omkostninger, eller hvilket liv man skal velge, hvis man kan velge. Dette er romanstoff som får leseren til å grunne over eget liv.

De siste sidene leses med hjertebank. Boka lukkes med en mild frustrasjon (Knaus, du er en flørt!) – og med håp om en ny høst.

Les anmeldelser av alle bøkene i «Morgenstjernen»-prosjektet: