Avgjørende at fosterforeldre får kunnskap, støtte og rettigheter

Slik har det vært lenge. Likevel har fosterhjemmet endret karakter. Fra å være et privat omsorgsrom, basert på frivillighet og nestekjærlighet, er det i dag i økende grad et regulert omsorgsoppdrag – styrt gjennom kontrakter, opplæring, kontroll og dokumentasjon.

Dette er profesjonaliseringens paradoks. Den styrker fosterforeldres rettigheter og kompetanse, men trekker samtidig staten dypere inn i omsorgens intime rom. Kjærlighet og hverdagsliv oversettes til målbare størrelser og faglige kategorier.

Utviklingen har skjedd gradvis. På 1800-tallet var fosterhjem en videreføring av fattigomsorgen, ofte uten tilsyn og med klare økonomiske motiver. Senere ble fosterhjem sett som et mer naturlig og normalt tilbud enn institusjonsplasseringer. Fra 2000-tallet fikk profesjonaliseringen fart. Antallet fosterhjem økte, institusjoner ble nedbygget, og opplæringsprogrammer for fosterhjem som PRIDE og senere SOLID ble innført. Fosterforeldre fikk kurs, veiledning og oppfølgingsrutiner. De ble posisjonert som semi-profesjonelle omsorgsutøvere: både familie og fagpersoner.

Denne utviklingen har mye godt i seg. Barn som har opplevd omsorgssvikt trenger voksne med kunnskap om tilknytning, traumer og emosjonsregulering. Systematisk opplæring kan gi trygghet, kvalitet og bedre arbeidsvilkår. Profesjonalisering kan også ses som anerkjennelse av arbeid som lenge har vært ubetalt og utført av kvinner.

Men det finnes også en mindre synlig side. Den handler om hvordan omsorgens språk endrer seg – og hva det gjør med relasjonen. I offentlige dokumenter er begreper som «varme» og «hjemlighet» gradvis erstattet av «kompetanse», «tiltak», «kvalitet» og «oppfølging». Når omsorg skal dokumenteres, evalueres og rapporteres, blir også kjærlighet en faglig praksis. Fosterforeldre forventes ikke bare å være tilgjengelige og omsorgsfulle, men også refleksive, metodiske og målrettede.

Dette fungerer som styring. Ikke primært gjennom sanksjoner, men gjennom selvregulering. Fosterforeldre lærer hvordan de skal forstå, begrunne og kontrollere egne følelser. Det som tidligere var privat liv – rutiner, grenser, konflikter og nærhet – blir gjenstand for vurdering og måloppnåelse. Slik trer velferdsstatens logikk inn i familielivet: synliggjøring, etterprøvbarhet og kvalitetssikring.

Samtidig oppstår en relasjonell spenning. Fosterhjemmet skal være vanlig. Samtidig skal det være profesjonelt. Fosterforeldre skal knytte seg til barnet, men være forberedt på at tilknytningen avsluttes når plasseringen opphører. De skal elske, men også analysere egen kjærlighet i skjemaer og møtereferater. Det er et emosjonelt krysspress som ikke lar seg løse gjennom rutiner alene.

Dette betyr ikke at profesjonalisering er feil. Tvert imot er det avgjørende at fosterforeldre får kunnskap, støtte og rettigheter. Men det betyr at systemet må ta på alvor at omsorg er mer enn metode. Når alt gjøres mål- og rapporteringsbart, risikerer vi at hverdagsrelasjonen – blikket, humoren, tryggheten, tålmodigheten – mister rom.

Fremtidens fosterhjemspolitikk trenger derfor to ting samtidig: struktur og sensitivitet. Omsorg kan styrkes av kompetanse, men den kan ikke erstattes av den. Kvalitetssikring må ikke trenge seg inn i alt som gjør et hjem til et hjem.

Profesjonaliseringen er kommet for å bli. Men den må ikke gjøre det umulig å være noe så enkelt – og så vanskelig – som en helt vanlig familie for et barn som trenger det. Det er her, i kombinasjonen av kjærlighet og kompetanse, at fosterhjemmets egentlige styrke ligger.