Astrid Lindgren har føkka opp jula

Astrid Lindgren (bildet) og hennes julehistorier har hatt en svært uheldig innvirkning på meg, skriver Miriam Larsen. Foto: Tobias Röstlund, NTB

Den perfekte julen er som den perfekte moren. Begge eksisterer kun i fiksjonen.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Panikken tar meg i det jeg står på Lambertseter senter og hører «Last Christmas» strømme fra høyttalerne. Var det ikke akkurat Last Christmas? Jeg har skrevet to TV-serier om jul, og man skulle kanskje dermed tro at julen var min favoritthøytid, og ikke min kryptonitt.

Jeg skal ikke gå så langt som å si at jeg hater jul. Men som man sa i Jesu tid: It's complicated. Når noen nevner jul, tenker jeg på snø og nisser og pepperkaker som alle andre, men jeg tenker også på at foreldrene mine, som nå er skilt, skrudde opp kranglingen fem hakk i desember, og at besteforeldrene mine hadde en lei tendens til å dø rundt juletider.

Latter, gaver, ribbe og surkål

På tross av dette kan jeg ikke med hånden på hjertet si at min barndoms jul er en «Piken med fyrstikkene»-historie. Nei da, den hadde latter, den hadde gaver, den hadde ribbe og surkål. Den hadde til og med pepperkakehus, selv om jeg aldri syntes de ble bra nok, for jeg sammenlignet med tante og onkel, som var ingeniører.

Pepperkakehusene deres hadde etasjer. Pepperkakehusene i mitt barndomshjem hadde knapt tak, og vi var de siste i gaten som hengte opp julelys. Jeg skyldte på mamma. Selvfølgelig gjorde jeg det. Det er jo mødres oppgave å lage en perfekt jul, er det ikke? Min mamma hadde en mor som gjorde alt selv. Hun laget egne stearinlys, vasket huset til det skinte, dro på spark til den lokale slakteren, kjøpte en halv gris og laget ribbe, medisterkaker, julepølser og sylte av den.

Når julaften kom, var huset, maten og stemningen perfekt, men mormor var så sliten at hun sovnet i lenestolen rett etter middagen.

Et forventningscrescendo

Forventninger til jul og forventninger til mødre er to lister som ligger så høyt at selv om man hadde hatt tilgang på flyvende reinsdyr, hadde det ikke vært mulig å rekke opp. Det blir et forventningscrescendo som ikke kan ende i annet enn skuffelse, frustrasjon og ræva pepperkakehus (med mindre du er ingeniør). Nå som jeg er blitt mor selv, vurderer jeg om det er på tide å omfordele skyld.

Jeg tar en god porsjon av den og legger på pappa, for er det to voksne i en husstand, så må det være begges ansvar å lage en så bra jul som mulig. Men jeg tar også en del av skylden og legger på Astrid Lindgren og hennes julehistorier fra Bakkebygrenda. Disse har hatt en svært uheldig innvirkning på meg.

De har gitt meg forventninger til jul som aldri kan innfris. Man kan selvfølgelig skylde på Disney, Coca-Cola, Richard Curtis, Mariah Carey, Kurt Nilsen eller Alf Prøysen, men for meg er det Astrid Lindgren og Bakkebygrenda.

Rett og slett juleporno

«Jul i Bakkebygrenda» var juletrehugst i snøkledde skoger. Det var sledeturer og pepperkakebaking. Det var en juleidyll så komplett at det gjorde vondt. Astrid Lindgren, hele Skandinavias favorittforfatter og bestemor, har ødelagt julen ved å skape et fullstendig urealistisk bilde av den. Selv de vakreste og mest vellykkede influenserne når ikke Astrid Lindgren til knærne.

Det finnes ikke et filter fint nok til å være i nærheten av den stemningen hun skapte med ord, godt hjulpet av Ilon Wiklands tegninger, magiske de også. Det dunstet pepperkake og julemagi av sidene. Det var rett og slett juleporno som var skadelig for et ungt og sårbart sinn.

Eksisterer kun i fiksjonen

Etter at jeg fikk barn, ble jeg minst like sårbar igjen, særlig på denne tiden av året. Før jeg ble mor, trodde jeg at jeg kom til å bli verdens beste mamma. Alle tror det. Selv de som sier at de ikke tror de kommer til å bli gode foreldre, tror innerst inne at de kommer til å være litt bedre enn alle andre. Jeg trodde for eksempel at jeg aldri skulle krangle, gråte eller banne foran barna mine.

Jeg trodde jeg skulle gå på ski med dem mer enn én gang i året, og jeg trodde disse skiturene skulle være hyggelige. Jeg trodde jeg skulle lage mat fra bunnen av. Jeg trodde at det å bli mor skulle gjøre meg om til en superhelt, og kanskje gjorde det det på et vis. Bare ikke på den måten jeg trodde. Jeg er skjørere og reddere enn før. Jeg føler meg mislykket to til tretti ganger om dagen, og i desember kan du gange det tallet med ti.

Men jeg tenker på mamma og mormor og priser meg lykkelig over at mine barn ikke forventer pepperkakehus med etasjer eller en halv gris. Men dette har jeg lært: Den perfekte julen er som den perfekte moren. Begge eksisterer kun i fiksjonen. Selv Astrid Lindgren vet det, for hun har sagt:

«Bakkebygrenda fantes en gang, men det er lenge siden. Ikke var det akkurat som i bøkene der heller – det er det aldri ...»