Asle Tojes dommedagspreken

Diskusjonen pågår fortsatt, der flere kjente meningsytrere har uttalt seg. Toje beskrev et samfunn der historien er blitt et ruinlandskap, der individualisme settes over fellesskap og nytelse over forpliktelse. Han skriver om Europa. Men det er langt fra sikkert at det er der samtalen bør begynne.

Europa er et kontinent, ikke et verdifellesskap. Med sin språklige, kulturelle og historiske fragmentering er det vanskelig å se for seg et felles europeisk moralsk rammeverk, som kan gi den typen sammenheng Toje etterlyser. Skal vi snakke meningsfullt om verdier, er Norden et langt mer realistisk utgangspunkt enn Europa.

I Norden deler vi ikke bare geografi, men også en historisk erfaring formet av luthersk kristendom, små samfunn, høy grad av tillit og sterke velferdsstater. Fortsatt ber to av de fem nordiske statslederne om Guds velsignelse i sine nyttårstaler. Vår felles historie har gitt oss et felles verdimønster som lenge har vært så selvsagt at vi knapt har lagt merke til det. Først nå, når det er i ferd med å forvitre, ser vi hva det har betydd.

Blant alle motinnleggene til Tojes artikkel er den fra Mustafa Can et av de mest profilerte. Han mener Tojes tekst kan tolkes som kritikk av innvandring og forsøk på å rangere kulturer. Jeg leser den annerledes. Det han frykter, er ikke mangfoldet i seg selv, men tapet av en felles referanseramme. Can frykter ekskludering. Toje frykter oppløsning. Begge frykter tap, men av forskjellige ting.

Toje bruker ikke begrepet «kristne verdier», men det er vanskelig å forstå teksten hans annerledes enn at det er dette han sikter mot. Han er selv en erklært kristen, men i artikkelen argumenterer han bevisst ikke teologisk og etterlyser ikke personlig gudstro. Hadde han gjort det, ville rullegardinen gått ned hos mer enn halvparten av leserne, og innlegget ville ikke nådd offentligheten med samme kraft.

Jeg kan forstå Tojes uro. Han peker på at samfunn trenger mer enn lover og rettigheter, de trenger kontinuitet. En kollektiv hukommelse gir stabilitet. Mister vi historien, er det vanskelig, kanskje umulig, å reversere tapet. Dette er ikke kulturpessimisme, men en nøktern erkjennelse. Det er åpenbart at Toje savner noe som kristendommen i århundrer ga samfunnet: En moralsk forankring utenfor oss selv. Når religionen forsvinner, forsvinner forankringen, men ikke behovet. Spørsmålet er hva som kan erstatte den.

Toje sier lite om hvilke verdier som er ufravikelige, og hvem som skal definere dem. Det er trolig et bevisst valg, blant annet for å unngå grøftegraving mellom liberal og konservativ kristendom. Men det gjør også teksten sårbar. Her møter han seg selv i døra, når motstanden kommer. Det blir vanskelig å svare uten å trekke inn Gud. Hva har vi ellers av rettesnor som er større enn oss selv? Men samtidig framstår det uklart hva han faktisk mener er løsningen.

Frihet er vår tids store ideal. Vi kan velge nesten alt, derunder livsform, identitet og livssyn. Likevel opplever mange at denne friheten sliter oss ut. Uten felles rammer og grenser blir vi overlatt til oss selv som våre egne dommere. Og mennesket, med skiftende følelser og dårlige kompass, er nødvendigvis ikke egnet til det.

Den svenske biskopen Martin Lönnebo mente at vår tids største sykdom er ubalansen mellom det hellige og det profane; mellom kropp og sjel, arbeid og hvile. Kanskje er det nettopp dette Toje etterlyser: En åndelig forankring som kan gi oss leveregler hevet over øyeblikkets stemninger.

Spørsmålet vi i Norden bør stille, er ikke først og fremst om hele Europa kan finne et felles verdimønster, men om Norden kan bevare sitt. Kan vi videreføre en moralsk orden som historisk var forankret i kristendom, uten at Gud lenger er den bærende kraften? Eller var det nettopp denne forankringen som gjorde ordenen mulig? Dette vet vi ikke. Og nettopp derfor er Tojes uro verdt å ta på alvor.

Som en verdifestival har Protestfestivalen gjennom alle år fra år 2000 vært opptatt av tilsvarende spørsmål som de Toje nå reiser. Festivalens rolle har vært å stille spørsmålene, ikke å gi de enkle svarene. Da vi for noen år siden vurderte å flytte Protestfestivalen til Oslo, var det nettopp han som advarte sterkest mot dette. «Det er her den trengs», sa han som selv opprinnelig er sørlending. Kanskje mente han at det er lettere å rette søkelyset mot verdier på et mindre sted, der disse fortsatt er i bevegelse, enn i en storby der skiftet har funnet sted. Kan hende gjelder noe tilsvarende for samtalen Toje satte i gang i Aftenposten: Den lar seg lettere føre i Norden enn på et helt kontinent.