Året for oppvåkning: I 2025 ble foreldre endelig voksne, sier psykologen.

Året er omme, og vi trer snart inn i et nytt. Det er tid for oppsummering. Hvor står vi nå, på tampen av 2025, hva har skjedd med foreldrerollen?

Foto: Martin Slottemo Lyngstad / Aftenposten

Den største endringen er nok at vi voksne virkelig har fått øynene opp for hvordan smarttelefonen sluker barndommen, hvor skadelig sosiale medier er, og hvor viktig det er for barna å ha skolebøker.

Vi har hatt en bratt læringskurve de siste fire årene. Vi ser skadevirkningene på barnas oppmerksomhet og konsentrasjon, vi ser at leseferdighetene går ned i befolkningen, og vi ser at tekoligarkene blir råere og råere. Plattformer som før ga oss glede og kontakt med hverandre, har blitt hjernevaskende reklametavler.

Vi har altså fått en intellektuell oppvåkning: Vi forstår at for mye skjerm ikke er bra for barna, og vi skjønner at det er bedre å bla i en bok og skrive med blyant når du skal lære å lese og skrive. Men det er også en helt ny handlekraft.

Jeg får gåsehud når jeg tenker på hvordan foreldre samler seg om å lage felles regler for smarttelefon og sosiale medier. Der vi før satt på hver vår tue og bare sørget for vårt eget barn, forstår vi nå at barna er en del av et samfunn.

En ny dugnadsånd

Vi må bidra til fellesskapet, og ha omtanke for hvordan vi påvirker menneskene rundt oss. Gir jeg tiåringen Snap, er jeg kanskje den som velter den første dominobrikken i «alle-andre-har-spillet» rundt henne. Plutselig har «alle» Snap. Da er det helt underordnet at jeg synes det er så koselig å ha tiåringen med i storfamiliens Snap-gruppe. Og her synes jeg virkelig at det har skjedd en endring, det er ny dugnadsånd i folket!

Vi har fått selvtillit. Vi har fått både vilje til å stå imot teknologipresset, og tro på at vi kan få det til. Der vi for få år siden så megetsigende på hverandre, ristet på hodet og sukket over at barna våre lå i lommen på tekgigantene, tar vi nå grep og setter grenser. Vi står imot.

Evnen til å samle seg og stå for noe, vitner om at vi endelig har blitt voksne og tar det ansvaret vi har for barna våre. Vår oppgave som voksne, enten vi er foreldre, ansatte i skolen eller helsevesenet, eller er politikere, er ikke å være kule og greie. Vå oppgave er å være voksne som tenker klokt, som skiller mellom barnas ønsker og barnas behov, og som klarer å sette grenser og stille krav – også når det føles ubehagelig for oss.

Barnets beste

N?år jeg reiser rundt i landets kriker og kroker og holder foredrag for foresatte og ansatte i skoler og barnehager, er det slående hvordan holdningene har endret seg. Det er en vilje til å være voksne, både blant ansatte og foreldre. Da helsesykepleierne hadde sin landskongress i høst, var temaet for kongressen «Barnets beste?» (merk deg spørsmålstegnet!).

Det vitner om at også blant helsepersonell våger man nå å sette ord på dilemmaet: Er det til barnets beste om vi voksne alltid gjør som barnet vil? Hva vil det egentlig si å lytte til barnet og gi det medvirkning i eget liv? 

Vi innser kanskje at behovet for å være greie og gøyale voksne har handlet mest om våre egne følelser: Det er så deilig å si ja. Men barna trenger også nei-et for å modnes. Og nå har vi endelig blitt voksne nok til å forstå at barna ofte har behov for noe annet enn det vi synes er deilig å gi dem. Og skal vi være voksne, må vi sette barnas behov først.

Det er altså med begeistring jeg ser tilbake på året 2025. Det var et fremgangsrikt og fruktbart år for foreldrerollen – det var året vi voksne ble voksne.