Antisionist som honnørord i et makabert jubileumsår

Det er hundre år siden sionistene utførte sitt første politiske drap. Den nederlanskfødte ultraortodokse jøden Jacob de Haan ble skutt på åpen gate i Jerusalem idet han kom ut fra synagogen. Likvideringen ble utført av den sionistiske militsen Haganah, etter ordre fra Yitzhak Ben-Zvi, senere president i Israel.

Siden den gang har sionistene, særlig etter at staten Israel ble opprettet, drept mer enn et par tusen mennesker i systematisk bruk av målrettede likvideringer som metode for å fjerne personer de mener er en fare for Israel, eller opptrer i strid med landets interesser. Målgruppen spenner fra regulære terrorister og bombemakere til politikere, vitenskapsmenn og byråkrater. En del helt tilfeldige utenforstående har også gått med i smellen. Den prisbelønte forfatteren Ronen Bergman har over mer enn 600 sider beskrevet denne praksisen og en stor del av drapene.

Jacob de Haan, journalist og dikter, var positiv til å utvikle en stat i samarbeid med den arabiske befolkningen, som han hadde god forbindelse med. Men han mente også at det var Messias som en dag skulle samle jødene i sitt hjemland og opprette en ny jødisk stat, ikke nyankomne ateister og kommunister fra Østeuropa. Han var således en overbevist antisionist, og jobbet aktivt for sitt syn. Han ble skutt dagen før han skulle dra til London for å be britene gjøre om på Balfour-erklæringen.

Sionistenes leder, David Ben-Gurion, var på dette tidspunktet ikke begeistret for slike likvideringer, og metoden ble ikke benyttet de kommende årene. I stedet gikk drapsmannen, Avraham Tehomi, ut av Haganah for å danne en egen terrorgruppe sammen med Vladimir Jabotinsky. Jabotinsky blir regnet som ideologen bak «den revisjonistiske sionismen», dvs en retning som innebar en mer brutal og kompromissløs holdning overfor palestinerne, og bruk av militærmakt i stedet for forhandlinger. Dermed ble sionistenes aktivitet de neste tiårene i større grad preget av typiske terrorangrep mot briter og arabere, og i mindre grad målrettede likvideringer. Det skulle endre seg etter 2. verdenskrig. Da begynte de selv å likvidere personer de mente hadde sluppet for billig unna rettsoppgjøret.

Midt-Østens jøder var nokså på linje med synet til Jacob de Haan. De hadde sine hjemland som de hadde bodd i i hundrevis av år. De var skeptiske til hva opprettelsen av en egen jødisk stat ville innebære, og om det kanskje ble forventet at de skulle flytte dit. Og de fant ikke at dette hadde grunnlag i jødedommen, slik de kjente den. Dette synet eksisterer fremdeles. I Philadelphia, USA, var for en kort tid siden 35 000 ortodokse jøder samlet til konferanse. Budskapet herfra var: Israel er ikke en jødisk stat. Sionisme er ikke jødedom!

Den jødiske professoren Nurit Peled-Elhanan kom allerede for flere år siden med følgende uttalelser: «Israels ondskap har nådd et utrolig nivå» og : «Den eneste mulige konklusjon må bli at israelsk ondskap ikke har noe å gjøre med jødedom, og at den israelske oppførselen ikke er jødiskhet. Den er ren kolonialistisk, nasjonalistisk rasisme, og bør behandles deretter». Hennes bror, forfatter og aktivist Miko Peled, fastslår kategorisk at sionismen er en rasistisk ideologi, og han tar selvsagt fullstendig avstand fra den.

Det hjelper ikke at Israels venner fremstiller sionismen som en positiv ide om at jøder som var forfulgt og diskriminert, særlig i Europa, skulle få samles i en egen stat hvor de kunne leve i trygghet og styre seg selv. Som alle andre -ismer, må også sionismen bedømmes ut fra hvordan den fremtrer i praksis. Den sionistiske ideen har blitt realisert som et prosjekt basert på rasisme, diskriminering, brutal militærmakt og landtyveri. Staten Israel er, for å bruke Miko Peleds ord, et rasistisk, voldelig apartheidregime, som har overtatt hele Palestina. Staten er ikke tuftet på jødedommen, men på visjonene til den politiske sionismens grunnlegger Teodor Herzl, og revisjonisten Jabotinsky.

Etter at alt dette i stor grad ble bekreftet og kjent ulovlig i verdens viktigste domstol, ICJ i Haag nylig, bør antisionist heretter betraktes som et honnørord. Det viser til at det sionistiske prosjektet nå har fått en form som gjør at det, kort og godt, må avvikles, og erstattes med demokrati, likeverd og menneskerettigheter for alle folkegrupper som lever i landet mellom elva og havet, - det historiske Palestina.