Antisionisme er på moten

Roald Håverstad tar i et leserinnlegg i Fædrelandsvennen fredag 26.7. til orde for begrepet antisionisme, dvs. at jødene ikke burde ha sitt eget hjemland. Løsningen han fronter, er den såkalte enstatsløsningen, der jøder og arabere i området har ett felles land i det som nå utgjør Israel og palestinske områder.

Han belegger innlegget med utsagn fra flere jødiske aktivister, blant andre Nurit Peleg-Elhanas uttalelser for flere år siden.

Vi har i Norge nylig markert 22. juli, og et av slagordene som går igjen er «Vi må ikke glemme!».

Håverstad nevner ikke jødenes «Må-ikke-glemme»-hendelser med et eneste ord. Selv om han tilsynelatende har glemt både Holocaust og 7. oktober 2023, kan han være ganske sikker på at de ikke blir glemt i Israel. 1200 drepte og 130 gisler i Gazas tunneler gir en daglig påminnelse om viktigheten av at de som jøder trenger et hjemland, mer enn noen gang.

Jeg kan ellers informere at toget har gått. Like mye som Norge er selvstendig og ikke i union med verken Sverige eller Danmark, like mye har jødene fått sitt eget hjemland, staten Israel. Det virker utrolig bakstreversk å skulle bestride denne realiteten, som har eksistert i 76 år.

At Israel er et demokrati, til forskjell fra alle de omliggende arabiske landene, ser ut til å ha forbigått artikkelforfatterens oppmerksomhet. Det finnes to millioner arabere i Israel som nyter godt av rettighetene de har i landet. Det Håverstad i realiteten tar til orde for, er et islamsk diktatur som vil ligne på terrorstater som Syria og Iran, med mangel på ytringsfrihet og andre helt grunnleggende menneskerettigheter og der jødene blir jaget på flukt – igjen.

Han nevner også, utrolig nok, Midtøstens jøder som i utgangspunktet var skeptiske til sionismen. Det han ikke nevner, er at de alle for lengst har blitt tvunget til å flykte fra de arabiske landene etter at myndighetene gjorde det helt ulevelig for dem å bo der. Ofte fikk de bare ta med seg det de gikk og sto i etter at de måtte forlate hus og hjem over hals og hode. I realiteten har de fleste av dem nettopp blitt sionister i det de steg inn i sitt nye hjemland, Israel.

Antisionisme er på moten på grunn av den pågående krigen. Politikere, influensere og kulturpersonligheter er harde kritikere av Israel, godt hjulpet av en svært ensidig presse. I fortiden ble jødene beskyldt for å være for rike, for fattige, for gjerrige, for flinke - kort sagt alt som var galt, skyldtes jødene. Dagens kritikk er mer raffinert: «Jeg er ikke noen jødehater, men jeg er imot staten Israel og det den gjør.»

Grensen mellom antisionismen og dens mørkebrune fetter, antisemittismen, ligger i en gråsone. Det får de merke, Europas jøder som i stadig større grad må se seg over skulderen for å sjekke om de er trygge her eller om de må begi seg til Israel.

Som ung senator møtte Joe Biden Israels statsminister Golda Meir like før seksdagerskrigen i 1967. «Du ser bekymret ut,» sa statsministeren til den da unge senatoren. Han bekreftet at han var bekymret for krigen som lå like rundt hjørnet. Den erfarne kvinnelige statsministeren måtte trøste ham: «Jeg kan røpe at vi jøder har et hemmelig våpen: Vi har ikke noe annet sted å dra.»